Astronomiske ordliste

Astronomisk ordliste

NB !! Trondheim Astronomiske Forenings astronomiske ordliste er egentlig erstattet av denne meget gode ordlista som vi har hjulpet Norsk Astronomisk Selskap med å utarbeide.Årsaken til at vår ordliste ennå ligger her, er at den har en del pekere til artikler på våre nettsider som ikke er på NAS ordlista.

Også denne ordlista fra De Ni Planetene er verdt å merke seg.

Det blir satt stor pris på meldinger om feil eller nøkkelord som du synes mangler, samt bidrag til ordlista (beskrivelser eller artikler). Dette skal foreløpig meldes til Birger Andresen, Trondheim Astronomiske Forening (birger.andresen@fesil.no). NB : Meld fra på forhånd når du ønsker å bidra med beskrivelser og artikler slik at vi ikke risikerer at flere personer skriver om samme nøkkelord eller emne.

Hurtig-navigering : A, B, C, D, E, F, G, H, I, J, K, L, M, N, O, P, Q, R, S, T, U, V, W, X, Y, Z, Æ, Ø, Å.

A : (Tilbake til hurtig-navigering)
Absolutt nullpunkt - Den temperatur da all termisk bevegelse opphører, og ingen varme stråles ut. Nullpunkt for Kelvin temperaturskalaen (0 Kelvin = -273,16°C). Lavere temperatur er det ikke mulig å oppnå.
Absorpsjonsspektrum - Mørke linjer i et ellers kontinuerlig (sammenhengende) spektrum. Hvordan disse oppstår er forklart her.
Akkresjon - Oppsamling av støv og/eller gass i eller rundt større legemer som stjerner, planeter og måner.
Albedo - Forholdet mellom reflektert og innkommende lys for et legeme, et mål på reflektivitet eller intrinsikk lysstyrke av et objekt. En hvit, perfekt reflekterende flate vil ha en albedo på 1.0, mens en perfekt totalabsorberende sort flate har en albedo på 0.0. Et objekt har f.eks. en albedo på 0.65 dersom 65% av lyset som faller på det reflekteres.
Algol - Kjent formørkelsesvariabel stjerne i stjernebildet Perseus. Algol er lett synlig uten kikkert, og er fin å trene på når man skal lære seg å observere variable stjerner. Mer om Algol og formørkelsesvariable stjerner her, og om nøyaktig bestemmelse av Algol periode med enkle midler her. Kart finner du her.
Analemma – (Analemma er den figuren du får på himmelen dersom du tar bilde av sola på akkurat samme (lokale) tidspunkt hver dag i året med et kamera som peker nøyaktig i samme retning hver gang. Du finner en relativt grundig artikkel om dette her.
Andromedagalaksen – (Messierobjekt M31) - En av de nærmeste galaksene til Melkeveien, 2.4 millioner lysår unna. Synlig som en "tåkedott" uten kikkert. Mer her.
Aphel - Punktet i en planet-, astroide- eller kometbane som er lengst vekk fra Solen. For objekter i bane rundt Jorden brukes tilsvarende betegnelsen apoge(um); mens apoapsis brukes for andre legemer. (Det motsatte av perihel)
Apokromatisk refraktor - Refraktor med kompliserte linser som eliminerer alle fargefeil som andre refraktorer i større eller mindre grad er plaget med.
Apparent størrelsesklasse - Se Størrelsesklasse.
Asteroide (= Småplanet) - Betegnelse på solsystemets mange små planeter eller store steinblokker, alt etter hvordan man vil beskrive steiner opp til ca. 685 km (Ceres). De fleste har baner mellom Mars og Jupiter. Den mest lyssterke er Vesta som kan nå 6.0 mag. og derfor såvidt kan ses uten kikkert under perfekte forhold. Noen asteroider er innen rekkevidde med 7x50 prismekikkerter, mens mange kan observeres med moderate teleskoper. En asteroides lysstyrke endrer seg mye alt etter hvor langt den er vekk fra Jorda. Asteroder nummereres fortløpede etter hvert som de oppdages; 4 Vesta er f.eks. den fjerde asteroiden som ble oppdaget. Pr. 1999 var det oppdaget over 11 433 asteroider. Av disse ble 40 oppdaget i 1998. Litt om observasjon av asteroider her (både for nybegynnere og vidrekomne). Mer om asteroider (inkl. bilder) på De Ni Planetene.
Asteroideobservasjon - Litt om observasjon av asteroider her (både for nybegynnere og vidrekomne).
Astrofotografering - Fotografering av stjernehimmelen. Artikkel her {Artikkel ikke ferdig}.
Astrolitteratur - Oversikt over en del astronomilitteratur finner du her {Oversikt ikke ferdig}.
Astronomiforeninger - Den største astronomiforeningen i Norge er Norsk Astronomisk Selskap med ca. 1500 medlemmer pr 1. januar 2001. I tillegg finnes det mange lokale foreninger i byer og tettsteder utover hele landet. Noen av disse er svært aktive. En oversikt over lokale astronomiforeninger i Norge finner du her.
Astronomisk enhet (AE, engelsk AU = Astronomical Unit) - Lengdeenhet primært brukt for å angi avstander i solsystemet. 1 AE = 149 600 000 (149.6 millioner) km, hvilket er svært nær den gjennomsnittlige avstanden mellom Jorda og Sola, som er 149 597 870 km. 1 AE er langt - i en hastighet på 170.66 km/t ville det ta akkurat hundre år å reise 1 AE.
Atmosfære - (1) Et lag av gass som omgir en planet eller en stjerne. (2) Måleenhet for trykk. En atmosfære (1 Atm) = 1.013 bar = 1.03 kg/cm² = Standard trykk ved havoverflaten på Jorden.
Aurora - Lysfenomen i en planets ionosfære (et lag høyt oppe i atmosfæren) som skyldes vekselvirkninger mellom planetens magnetfelt og ladde partikler fra Solen (solvinden).
Aurora Borealis – Samme som nordlys; skyldes vekselvirkninger mellom Jordas magnetfelt og ladde partikler fra Solen (solvind). Et tilsvarende fenomen opptrer på den sydlige halvkule, der kalles det Aurora Australis. Om nordlys se her og om nordlysobservasjoner se her.
Avstandsskalaer – Km og mil duger ikke i det dype verdensrommet. I stedet bruker vi enheter som astronomisk enhet, lysår og parsec. Mer om dette her.

B : (Tilbake til hurtig-navigering)
Baneelementer - Et sett av parametre som gir en fullstendig beskrivelse av banen til et himmellegeme, dvs. banens form, størrelse og romlige orientering, samt himmellegemets posisjon i banen.
Bar - Måleenhet for trykk. En bar = 1.02 kg/cm² = 0.987 atmosfærer.
Barnards stjerne - Den stjernen med størst egenbevegelse på himmelen. Den beveger seg rett nordover med 10.3 buesekunder pr. år. Den er en rød dvergstjerne, bare 5.9 lysår unna i stjernebildet Ophiuchus (Slangebæreren). Lysstyrken er bare 9.5 mag. Bevegelsen til Barnhards stjerne er vist her.
Barndoor mount (stjernefjøl) - Enkel og liten montering mellom fotoapparatet og et vanlig fotostativ som gjør det mulig å ta bilder av stjernehimmelen med 5-15 minutters eksponeringstid med normalobjektiv og moderate telelinser uten at stjernene blir streker på filmen. Både manuelle, semi-manuelle og automatiske utgaver finnes for å følge stjernenesbevegelse over himmelen. I den opprinnelige utgaven dreier man manuelt på en skrue med et skrujern. Man skal da dreie skruen et visst antall omdreininger pr. minutt. I litt mer avanserte utgaver trykker man på en snorutløser f.eks. en gang hvert 3. sekunde. Snorutløserenflytter da et tannhjul i drevet et hakk frem for hver gang man trykker på utløseren. Det er lett å lage en rimelig bra Barndoor mount (Se f.eks. her).
Big Bang - Enorm eksplosjon for mer enn 10 milliarder år siden som synes å være utgangspunkt for vårt ekspanderende univers. Artikkel her {Artikkel ikke påbegynt}.
Bok-kule - Liten gasståke som det trolig foregår stjernedannelse i (se mer her).
Bolide - Meteor (stjerneskudd) med lysstyrke -4 mag. eller sterkere. Dette tilsvarer ca. 10 ganger så lyssterk som himmelens sterkeste stjerne, Sirius (-1.42 mag.) og omtrent like sterkt som Venus på sitt sterkeste.
Bolometrisk størrelsesklasse - Se Størrelsesklasse.
Brahe, Tycho (1546-1601) - Dansk astronom hvis presise observasjoner dannet grunnlaget for Keplers lover om planetenes bevegelser.
Brennpunkt - Avstanden fra en linse eller et speil hvor et sett parallelle lysstålene som treffer linsen eller speilet samles i et punkt (fokus).
Brennvidde - Avstanden mellom et objektiv (linse, speil) og dets fokus (brennpunktet).
Brun dverg - En gassklode som har for liten masse til at fusjonsprosesser kan komme i gang i kjernen. Et himmellegeme må ha en masse på minst 0.08 solmasser = 84 Jupitermasser eller ca. 1.7 x 10²⁷ kg for at fusjonsprosessene skal starte i legemets indre og at det skal bli en stjerne. Den første brune dvergen, Gliese 229B, ble funnet i 1994 med 5 meters teleskopet på Mt. Palomar og bekreftet av Hubbleteleskopet året etter. Den har en masse mellom 20 og 50 ganger Jupiters og har en svært lignende atmosfære som Jupiter, blant annet inneholdende metan. Denne brune dvergen kretser rundt en rød dverg, Gliese 229A og systemet befinner seg i en avstand på 19 lysår fra Sola.
Bueminutt - Angir et vinkelmål, lik 1/60 grad. Notasjon: 1 bueminutt skrives gjerne som 1'. Månens utstrekning på himmelen er ca. 30 bueminutter (1/2 grad).
Buesekund - Angir et vinkelmål, lik 1/60 bueminutt eller 1/3600 grad. Notasjon: 1 buesekund skrives gjerne som 1" (må ikke forveksles med tommer). Jupiters utstrekning på himmelen er 30.4 buesekunder når den er lengst unna Jorda og 50.1 buesekunder når den er nærmest Jorda.
Bunden rotasjon - Et himmellegeme som går i omløp rundt et annet sies å ha bunden rotasjon hvis det hele tiden viser den samme siden til det andre legemet. Dette vil si at rotasjonstiden er nøyaktig lik omløpstiden. Månen har bunden rotasjon til Jorda.
B-V fargeindeks - Se fargeindeks.

C : (Tilbake til hurtig-navigering)
c - Se lyshastigheten.
Cassiopeia - Flott W-formet stjernebilde på nordhimmelen. Detaljert beskrivelse her.
CCD kamera (Charged Coupled Device) - Elektronisk kamera som omdanner lys til elektriske signaler. Slike kan kobles til teleskoper, og lager da et digitalt bilde av objektet. CCD-kameraer er mye mer følsomme for svakt lys enn et øye eller en fotografisk film. Du kan derfor avbilde mye svakere objekter med teleskopet ditt med et CCD kamera enn det du kan med vanlig fotoapparat og film. Eller du kan fotografere et objekt med svært mye kortere eksponeringstid med et CCD kamera enn med vanlig kamera. Artikkel om CCD-kamera her {artikkel ikke påbegynt}.
Ceres - Den første asteroiden (småplaneten) som ble oppdaget (i år 1801). Den er også den største med en utstrekning på ca. 685 km. Dens maksimale lysstyrke er 7.4 mag., og den er derfor lett synlig i f.eks. en 7x50 prismekikkert.
Chandrasekhars grensemasse - En kritisk masse for en stjerne hvor elektrontrykket ikke lenger kan motstå gravitasjonskreftene og kollaps til nøytronstjerne eller svart hull vil kunne skje, gjerne under en supernovaeksplosjon. Denne kritiske massen er ca. 1.4 solmasser.
Chiron – Et himmellegeme oppdaget i 1977 av Charles Kowal i bane hovedsakelig mellom Saturn og Uranus, men krysser Saturns bane ved perihel. Chiron ble opprinnelig klassifisert til å tilhøre asteroidegruppen Kentaurene og derfor gitt nummer 2060 i rekken småplaneter. Siden 1988 har legemet vist aktivitet som minner om kometer og forskerne mener nå at det derfor tilhører Kuiperbeltet. Chiron antas å ha en diameter på mellom 150 og 200 km. Den bruker 51 år på en runde rundt Sola og nådde perihel 14. februar 1996.
Copernicus, Nicolaus (1473-1543) - Polsk astronom som fremla det heliosentriske verdensbildet der Jorden og de andre planetene går i bane rundt Solen. Dette var et svært kontroversielt emne ettersom Ptolemaios' geosentriske verdensbilde med Jorda i sentrum var dypt innarbeidet i datidens filsofi og religion. (Faktisk var idéen om et heliosentrisk verdensbilde (med Sola i sentrum) lansert av Aristark av Samos i det 3. århundre f Kr, noe Copernicus visste, men dette var blitt ignorert i århundrer).

D : (Tilbake til hurtig-navigering)
Dawes grense - En formel som uttrykker et teleskops teoretiske oppløsningsevne. Verdien angir den korteste avstanden mellom to like lyssterke stjerner for at teleskopet skal vise dem som to enkeltstjerner. Det kreves større avstand for å "skille" to stjerner med forskjellig lysstyrke fordi den svakeste da vil "drukne" i lyset fra den sterkeste. Formelen og litt mer om dette finner du her.
Deklinasjon (decl.) - Vinkelavstand målt fra himmelens ekvator og mot himmelpolene, dvs. "breddegrader" på himmelen. Positive verdier for den nordlige halvkule og negative for den sørlige. Oppgis i grader, minutter og sekunder. Tilsvarende "lengdegrader" på himmelen betegnes rektascensjon.
Densitet - Se tetthet.
Differensiell rotasjon - Et roterende legeme eller system der rotasjonshastigheten ikke er konstant, men varierer med avstanden fra systemets sentrum. En galakse er et eksempel; her roterer materie nær senteret raskere enn lenger ute. Tilsvarende har Sola også differensiell rotasjon; ved ekvator roterer den rundt sin akse på ca. 26 døgn, mens nær polene går det hele 37 døgn.
Dobbeltstjerne - To stjerner som står svært nær hverandre på himmelen. De kommer i to varianter; fysiske dobbeltstjerner (hvor de to stjernene er fysisk forbundet ved at de roterer rundt et felles tyngdepunkt) og optiske dobbeltstjerner (hvor de to stjernene egentlig er langt unna hverandre, men tilfeldigvis står nær hverandre sett fra jorda) . Se også multiple stjerner og spektroskopisk dobbeltstjerne.
Dobsonmontering - Svært enkel, og derfor svært billig, montering for teleskop. Kan ikke brukes ved fotografering av stjernehimmelen med lang eksponeringstid.
Dobsonteleskop - Teleskop som er motert på Dobsonmontering. Svært billige teleskoper i forhold til lyssamlende evne fordi du stort sett betaler for optikken (mye lys pr. krone). Se egen artikkel her.
Dyrekretsen - {xxx}.

E : (Tilbake til hurtig-navigering)
Egenbevegelse - Et legemes forflytning på himmelen som følge av dets bevegelse i forhold til vårt solsystem.
Einstein, Albert (1879-1955) - Tysk-amerikansk fysiker, utviklet de spesielle og generelle relativitetsteoriene som sammen med kvantemekanikken danner grunnlaget for den moderne fysikk.
Ekliptikken - Den storsirkelen som solas sentrum gjennomløper på himmelen i løpet av et år; skjæringspunktet mellom jordas baneplan og himmelkula.
Eksentrisitet (e) - Eksentrisiteten til en ellipse sier hvor mye den avviker fra en sirkel. For en ellipse er verdien for e alltid mindre enn 1, mens den er null for en sirkel. Jo nærmere verdien for e er 1, jo mer avlang er ellipsen. En ellipse har to brennpunkter, hvor avstanden fra sentrum til brennpunktene er store halvakse a multiplisert med eksentrisiteten e. For en planet er det slik at planeten beveger seg i en ellipse med stjernen i det ene brennpunktet. Dette er Keplers første lov om planetenes bevegelser. Strengt tatt beveger de seg begge rundt massesenteret, men stjernen har så stor masse at den vil være svært nær brennpunktet.
Ekstragalaktiske objekter - Objekter som ikke tilhører vår egen galakse Melkeveien.
Emisjonståke - Gasståke som lyser ved å sende ut (emittere) lys. Tåken fanger opp (absorberer) lys fra en eller flere nærliggende stjerner, og sender det ut igjen med samme energi (farge) som den energien den fanget opp fra stjernen eller ved flere energier (farger) som til sammen er lik den energien den fanget opp fra stjernen.

F : (Tilbake til hurtig-navigering)
Fargeindeks - differansen mellom størrelsesklassen for en stjerne eller et annet objekt målt i lys fra to forskjellige spektralområder, f.eks. ultrafiolett minus blått som kalles U-B fargeindeks. Fargeindeks er et direkte mål for en stjernes farge. De fargene som brukes mest i fargeindekser er U (Ultrafiolett), B (Blå - Fotografisk) og V (Gul - Visuell). Tidligere kun brukt om differansen mellom fotografisk og visuell (fotovisuell) størrelsesklasse, altså B-V fargeindeks. Fargeindeksen er pr. definisjon satt lik null for stjerner med spektralklasse A0 som er hvite stjerner (f.eks. Vega). Se også spektralanalyse.
Filter - Linse eller tilsvarende som monteres i lysgangen til et teleskop for å blokkere ut visse bølgelengder slik at det objektet som observeres skal blir bedre å se på. Filtre kan slippe igjennom kun noen få utvalgte områder i spekteret, eller de kan blokker visse deler av spekteret. Valg av filter avhenger av hva man ønsker å oppnå. Populære filtre er Light Pollution Reduction filter (LPR) som slipper igjennom alt lys bortsett fra noen smale områder som er karakteristiske for vanlig belysning fra gater osv. Andre filtre slipper igjennom lys kun i spesielle farger (energier), f.eks. Hydrogen alfa stråling som gjør det mulig å se fenomener på Sola som eller er umulige å se, fargefilter som øker kontrasten når planeter observeres og filtre som gjør det lettere å se f.eks planetariske tåker. Mer om filter her (spesielt LPR filter).
Flare - Plutselige og kortvarige utbrudd av stråling fra et lite område av solas fotosfære eller kromosfære. Disse skjer vanligvis innenfor kompliserte solflekkgrupper. Varigheten er fra noen minutter til noen timer. Det sendes ut store mengder ultrafiolett stråling og elektrisk ladde partikler fra flare-områder. Kun de sterkeste flarene er synlige i den delen av spekteret som øyet kan se.
Flarestjerne - {xxx}.
Fotosfæren - Solas direkte synlige overflatelag. Videre utover i solatmosfæren finner vi først kromosfæren og deretter koronaen.
Fusjon - Kjerneprosess der flere lettere atomkjerner slås sammen til en tyngre. Massen av den nydannede kjernen er litt mindre enn summen av massene til de lettere, fordi noe av massen omdannes til energi etter Einsteins berømte formel: E=mc², der m er massen og c er lyshastigheten. I sola skjer energiproduksjonen ved at hydrogen omdannes til helium, mens i stjerner med mer masse eller høyere alder, produseres også tyngre elementer.
Fysisk dobbeltstjerne - Se dobbeltstjerne.

G : (Tilbake til hurtig-navigering)
Galakse - Stort system med millioner/milliarder av stjerner og frittstående masse i form av gasskyer etc. som roterer rundt et felles tyngdepunkt. Fra jorda ser galakser se ut som små, diffuse, tåkeaktige objekter mellom stjernene i vår egen galakse Melkeveien.
Galaksehop - En gruppe galakser som står så nær hverandre at det danner et lokalt system (en hop) av galakser som påvirker hverandre merkbart gjennom gravitasjonskraften slik at de roterer om et felles lokalt tyngdepunkt. Vår egen galakser, Melkeveien, utgjør sammen med, M31-Andromedatåken, M33 i Triangulum og en rekke dverggalakser som De Magellanske Skyer, M32 og M110 en slik galaksehop som kalles Den Lokale Gruppe.
Galileiske måner - Jupiters fire største måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto; oppdaget (uavhengig) av Galilei og Marius. (Galilei foreslo at de skulle døpes de Mediceiske stjerner, til ære for hans beskytter Cosimo II de Medici. Det nåværende navnet skyldes Marius. Disse månene kan observeres selv med små kikkerter med forstørrelse fra 7 ganger og oppover. De flytter seg merkbart i forhold til hverandre i løpet av noen timer.
Galileo Galilei (1564-1642) - Italiensk astronom og fysiker. Den første som rettet et teleskop mot himmelen og oppdaget måner som gikk i bane rundt et annen himmellegemene enn Jorden (Jupiters måner). Galilei var åpen tilhenger av Copernicus' heliosentriske teori. Som reaksjon på dette forkynte Kirken at det var kjettersk å påstå at Jorden ikke var Universets midtpunkt, og sendte Galilei i fengsel. Kirken beholdt denne påstanden i 350 år inntil 1992, da Galilei formelt ble frikjent.
Gammaglimt - {xxx}. Artikkel om observasjon av Gammaglimt her {artikkel ikke påbegynt - Knut Jørgen Røed Ødegaard}.
Gegenschein - En rund eller avlang lysflekk på himmelen i punktet som befinner seg 180° fra Solen. Kommer fra tysk og betyr motskinn. Som zodiakallyset skyldes gegenschein interplanetarisk støv som befinner seg i ekliptikkplanet og belyses av sola. Hos oss sees disse lysfenomenene lettest om våren og høsten, da ekliptikkens helning er størst.
Gemini (Tvillingene) - Flott stjernebilde med de kjente stjernene Castor og Pollux på nordhimmelen. Detaljert beskrivelse her.
Geostasjonær bane - En direkte, sirkulær, bane med lav inklinasjon 35 800 km over Jordens overflate hvor satellittens banehastighet faller sammen med Jordens rotasjonshastighet. Satellitten ser derfor ut til å henge urørlig på himmelen, sett fra Jorden.
Grensemagnitude (Limiting Magnitude, Lm) - Måles i magnituder (mag.). Lysstyrken til den svakeste stjerne som kan ses. Uten kikkert/teleskop, og med godt syn, vil grensemagnituden typisk være rundt 6.0 mag. ved prefekte observasjonsforhold (optimal atmosfære og langt unna bylys). Med teleskop/kikkert avhenger grensemagnituden, i tillegg til observasjonsforholdene, av instrumentets lyssamlende evne (objektivet, åpningen) og dets optiske kvalitet. Teoretiske grenser ved perfekte forhold er vist her {Ikke ferdig}.

H : (Tilbake til hurtig-navigering)
H-alpha - Se Hydrogen-alpha og Hydrogen-alpha filter.
Halleys komet – Berømt lyssterk komet som har en omløpstid på 76 år og som sist gjestet oss i 1986. Den er oppkalt etter Edmond Halley, (1656-1742), en engelsk astronom som benyttet Newtons bevegelseslover på historiske kometdata, og forutsa dermed gjensynet med kometen som nå bærer hans navn.
Helios - Gresk navn på sola og solguden.
Heliopause - Punktet der solvinden møter det interstellare medium eller andre stjerners vinder.
Hubble konstanten (H_o) - Oppkalt etter den amerikanske astronomen Edwin P. Hubble (1889-1953). Hans observasjoner beviste at galakser er "øy-universer" og ikke tåker inne i vår egen galakse. Hans største oppdagelse var likevel det lineære forholdet mellom en galakses avstand og hastighet og hvor proporsjonalitets-konstanten H_o altså er oppkalt etter ham. Romteleskopet Hubble Space Telescope (HST) er også oppkalt etter ham.
Hubbleteleskopet (Romteleskopet) - NASA's 1.3 meter {xxx ? Sjekk} store teleskop som observerer fra verdensrommet. Det er uvurderlig i utforkningen av verdensrommet fordi det observerer uten den forstyrrende jordatmosfæren. Selv 10 meter store teleskoper med alle mulig tekniske finurligheter på jordoverflaten kan ikke produsere så gode bilder som Hubbelteleskopet. Mer om Hubbelteleskopet på NASA's egne sider her {lenk ikke lagt inn ennå}.
Hvit dverg - Hvit stjerne med høy overflatetemperatur og lav lysstyrke med masse omtrentlig lik Solens, men med en tetthet mange ganger høyere (radien er dermed tilsvarende liten). Hvite dverger er stjerner som er i sluttfasen av sitt livsløp. De har brukt opp sitt kjernebrensel og vil etter hvert avkjøles. I en hvit dverg er massen mindre enn 1.4 solmasser som er en øvre grense for hvor elektronenes degenerasjonstrykk kan motstå gravitasjonskreftene. Tettheten er enorm; i størrelsesorden slik at et knappenålshode stjernemateriale ville veie mer enn 1 million tonn! Sola vil sannsynligvis ende opp som en hvit dverg.
Hydrogen-alpha (H-alpha) - Rødlig spektrallinje som sendes ut av hydrogen. Se også Hydrogen-alpha filter.
Hydrogen-alpha filter (H-alpha filter) - Et H-alpha filter blokkerer så og si alt synlig lys bortsett fra det området i spekteret som er nær den rødlig H-alpha spektrallinjen som sendes ut av hydrogen ved høye temperaturer. Et H-alpha filter gjør det mulig å se blant annet protuberanser og en rekke andre fenomener og strukturer på solas overflate og i dens atmosfære. H-alpha filter er svært dyrt.

I : (Tilbake til hurtig-navigering)
IC (Index Catalogue) - Supplementkatalog til NGC over galakser, gasståker og stjernehoper. Notasjon : IC 345 osv.
Inklinasjon - I en planetbane er inklinasjonen gitt ved vinkelen mellom baneplanet og ekliptikken; for en månes bane er det vinkelen mellom baneplanet og ekvatorplanet til "moderplaneten".
Intergalaktisk - Det som finnes i rommet mellom galaksene.
International Space Station (ISS) - Informasjon om denne romstasjonen, samt når og hvor du kans se den her.
Interplanetarisk - Det som finnes i rommet mellom planetene (vanligvis i vårt eget solsystem).
Interstellart - Det som finnes i rommet mellom stjernene.
Ionosfæren - Et lag med ladde partikler i en planets øvre atmosfære; i Jordas tilfelle starter ionosfæren i en høyde av 40 km og strekker seg rundt 400 km utover.
Iridium oppbluss - Ti til tyve sekunders lysbluss fra en Iridium satellitt når denne reflekterer sollys til det punktet hvor du står. Oppblussene kan være helt oppe i -9 mag., som tilsvarer ca. 1000 ganger lysstyrken til himmelens sterkeste stjerne, Sirius (- 1.42 mag.). Mer om Iridium satellitter og når du kan se dem her.

J : (Tilbake til hurtig-navigering)
Jordskinn - Månen opplever jordskinn akkurat som vi opplever måneskinn. Vi kan se jordskinnet fra jorda når månefasen er liten nok. Den beste tiden er når månefasen er 2-4 dager fra nymåne, og når månen fremdeles er over horisonten når det er rimelig mørkt. Du ser da den mørke delen av måneoverflaten som en svakt opplyst skive sammen med en tynn, lyssterk månesigd. Det er sollys reflektert fra jorda som lyser opp den mørke siden av månen (nattsiden). Du ser jordskinnet best i en liten prismekikkert. men det er ofte også synlig uten kikkert. Det blir umulig å se jordskinnet når månefasen blir stor nok fordi månens lysstyrke da er så stor at du blendes av månelyset.
Jovianske måner – Gjerne betegnelse på de fire største månene rundt Jupiter, se Galileiske måner.
Jupiter - Solsystemets største planet med en ekvatorradius på 71492 km (> 11 ganger Jordas) og en masse som er 318 ganger Jordas masse. Rotasjonstida er 9.925 timer, mens omløpstida rundt Sola er 11.859 år. Jupiter er en gassplanet bestående vesentlig av hydrogen (ca.90 %) og helium (ca. 10 %). Planetens lysstyrke sett fra Jorda varierer fra -1.8. mag. når den er nær konjunksjon med Sola til -2.8 mag. ved opposisjon, mens planetens vinkelutstrekning varierer fra 32 til 47 buesekunder. Planeten har mange måner, hovedsaklig antakelig innfangede småplaneter eller asteroider. Fire av månene er synlig med prismekikkert, nemlig Io, Europa, Callisto og Ganymedes - også kalt de Galileiske månene. Mer på De Ni Planetene og om observasjon av Jupiter her {ikke påbegynt ennå}. Bilde og størrelsesforhold mellom planetene her.

K : (Tilbake til hurtig-navigering)
Katadioptriske teleskop - Speilteleskop med en korrekturlinse foran speilet. De to mest kjente typene er Schmidt-Cassegrain og Maksutov-Cassegrain teleskopene. Disse teleskopene er populære blant mange hobbyastronomer fordi de er kompakte (små) i forhold til lyssamlende evne (åpningen), og fordi de kombinerer mange av de gode egenskapene til både linseteleskopene og speilteleskopene. Se også teleskopvalg.
Kelvin (K) - Termodynamisk temperatur; temperaturskala oppkalt etter Lord Kelvin. Skalaen starter på 0 K som tilsvarer -273.16°C (det absolutte nullpunkt som er det kaldeste man kan oppnå). Omregning fra Celsius til Kelvin : C = K - 273.16.
Kentaurer - {xxx}
Kepler, Johannes (1571-1630) - Tysk astronom og matematiker. Regnes som grunnlegger av moderne astronomi. Ved hjelp av posisjonsdata samlet av Tycho Brahe, utformet Kepler sine berømte tre lover om planetenes bevegelse. Disse er et kvantitativt uttrykk for Copernicus' teori om at planetene går i bane rundt Solen.
Keplers harmoniske lov - Se Keplers 3. lov.
Keplers lover - Tre berømte lover for planetenes bevegelse. Se Keplers 1. lov, Keplers 2. lov og Keplers 3. lov.
Keplers 1. lov (1609) - "Planetene beveger seg rundt Sola i ellipser med Sola i det ene brennpunket".
Keplers 2. lov (1609) - "En planet beveger seg på en slik måte at en linje fra Sola til planeten i like lang tid bestryker like store arealer". Illustrasjon her {ikke ferdig}.
Keplers 3. lov (1619), også kalt Keplers harmoniske lov - "For to planeter er forholdet mellom omløpstidene i annen potens lik forholdene mellom middelavstandene fra Sola i tredje potens". For Jorda og Mars har vi f.eks. at middelavstandene er henholdsvis 1.0000000 A.E. og 1.5236915 A.E, mens omløpstidene er henholdsvis 1.0000000 år og 1.8808178 år. Keplers 3. lov sier da at (1.8808178/1.0000000)² = (1.5236915/1.0000000)³. Utregning gir 1.8808178² = 3.5374757, mens 1.5236915³ = 3.5374600, hvilket er likt til femte desimal. Isaac Newton modifiserte Keplers 3. lov i 1687 ut fra sin gravitasjonslov. Newton fant at (T²/r³) = 4p² / [g * (m_s + m_p)]; hvor T = planetens omløpstid, r = planetens middelavstand fra Sola, p = 3.1415926…, g = gravitasjonskonstanten (6.66*10^-11m³ kg^-1 s^-2), m_s = Solas masse og m_p = planetens masse. Keplers 3. lov sier at (T²/r³) er likt for alle planeter, mens Newtons modifiserte lov sier at forholdet er litt forskjellig alt etter planetens masse. Solas masse er imidlertid så stor i forhold til selv de største planetene at forholdet er svært likt for alle planetene. Årsaken er at (m_s + m_p) blir tilnærmet likt for alle planetene.
Knute - Skjæringspunktene mellom et himmellegemes bane og et fundamentalplan. Fundamentalplanet er som oftest ekliptikken (det planet Jordas bane ligger i). Se også oppstigende knute og nedstigende knute
Komet - Himmellegemer som beveger seg rundt sola, som regel i langstrakte ellipsebaner, men også i hyperbolske baner slik at de aldri returnerer til sola igjen etter et besøk. Kometer består gjerne av støv, sand, grus, is og andre frosne bestanddeler (kondensert gass). Disse varmes opp av sola når de kommer nær denne. Isen og de frosne bestanddelene på overflaten fordamper slik at støv etc slipper løs fra kometen. Disse "blåses" vekk fra kometen i retning bort fra sola av strålingstrykket fra sola (solvinden), og danner kometens hale(r). Kometer får gjerne både en støvhale av uladde sand- og støvpartikler samt en, gjerne rettere, ionehale som består av ladde partikler. Noen ganger dannes det også en anti-hale som peker mot sola. Kometkjernen er innhyllet i en større eller mindre tett støvsky (koma) når den er nær sola. Fordampningen fra kometoverflaten kan variere raskt slik at halen kan endre utseende tilsvarende raskt. Kometer med baner nær jordas bane kan gi meteorsvermer. Kometer får navn etter den/de som oppdager dem forutsatt at ikke flere enn to eller tre personer oppdager dem uavhengig.
Kometobservasjon - Litt om tegning av kometer her, observasjon av kometer her {ikke påbegynt} og leting etter nye kometer her {ikke påbegynt}.
Konjunksjon – Sammentreff i rektascensjon mellom to himmellegemer (det ene er gjerne Sola). Objektene står da svært nær hverandre på himmelen. For eksempel, når en planet har samme rektascensjon som Sola, sies den å være i konjunksjon. Konjunksjon brukes også mer generelt for to legemer som har nådd minste vinkelavstand med hverandre. Legg forøvrig merke til at objektene ikke behøver dekke (formørke/okkultere) hverandre, siden deklinasjonen kan være forskjellig.
Når det gjelder planeter og Sola, er det bare en type konjunksjon for planeter utenfor Jorda, nemlig øvre konkjunksjon som inntreffer når Jorda og planeten er på motsatt side av Sola. For planetene Merkur og Venus, er disse i nedre konjunksjon når de er på samme side av Sola som Jorda og øvre konjunksjon når de er på motsatt side av Sola. Se også opposisjon.
Korona (= Krone) - Se Solkorona.
Koronagraf - Instrument for å fotografere solas kromosfære og korona utenfor solformørkelser.
Kosmologi – Læren om Universets oppbygning og utvikling.
Kromosfæren - Den delen av solas atmosfære som ligger mellom fotosfæren og koronaen. Kromosfæren slutter i en høyde av ca. 10 000 km. Den er svært uregelmessig, og full av flammetunger, spesielt nær solflekker.
Kuiper, Gerard (1905-1973) - Hollandskfødt amerikansk astronom, best kjent for sine studier av Månens overflate; oppdaget Miranda og Nereid, og oppdaget Titans atmosfære. De små legemene som utgjør Kuiperbeltet er oppkalt etter hans navn. Dette er små islegemer som ligger utenfor Neptuns bane. Pluto og dens måne Charon og Chiron tilhører antakelig dette beltet. Mange nye objekter er oppdaget i de siste årene.
Kuiperbeltet - Et skiveformet belte av småplaneter som befinner seg utenfor Neptuns bane, omtrent 30-100 AE fra Sola. Det inneholder mange smålegemer bestående hovedsakelig av is. Beltet antas å være kilden til de kortperiodiske kometene. Flere kjente legemer antas å tilhøre Kuiperbeltet, blant annet Chiron, muligens også Pluto og Charon. Til nå er det funnet mer enn 100 objekter i beltet. Et nytt større legeme, Varuna, med en diameter på ca.900 km ble funnet i 2000.
Kuiperobjekter - Asteroider/småplaneter med baner utenfor Neptuns bane, dvs. i Kuiperbeltet.
Kulehop – Tettpakket ansamling av hundretusener til millioner av stjerner. Navnet kulehop kommer av den sfæriske formen hopen har. Kulehoper er spredt utover i et område som omgir en galakse og som kalles galaksens halo. Rundt Melkeveien er flere hundre kulehoper kjent og siden de befinner seg ute i haloen er de langt fra oss, typisk 3 – 60 kpc (kiloparsec, 1 parsec = 3.26 lysår). Kulehopene har typisk en utstrekning på 7-120 pc. De inneholder i motsetning til åpne stjernehoper, mange stjerner på et seint utviklingstrinn og mange hvite dvergstjerner. De må derfor være dannet tidlig i galaksenes utviklingshistorie. Blant de mest kjente og flotteste kulehopene er w Centauri og 47 Tucanae på den sørlige stjernehimmelen og M5, M13 på den nordlige. Artikkel om kulehoper her.
Kulminasjon – Tiden på døgnet når et objekt krysser meridianen, dvs. står i sør og dermed høyest på himmelen.
Kvadrantidene – Meteorsverm med maksimum 4. Januar og aktivitetsperiode 1-5. Januar. Timerater mellom 60 og 200 og varierer mye fra år til år. Middels raske meteorer (41 km/s). Radianten ligger i området mellom stjernebildene Bootes, Hercules, Draco og Ursa Major.
Kvasar – Kvasar er en forenkling av betegnelsen kvasi-stellare radiokilder. Dette skyldes at de ble først oppdaget som stjernelignende radiokilder og forskerne mente først at de var forholdsvis nærliggende stjerner. Det var først da det ble oppdaget en ekstrem rødforskyving i spektrene til disse "stjernene" at det ble klart at det dreide seg om de fjernest beliggende objektene i Universet. Nå vet vi at en kvasar egentlig er kjernen i galakser som er usedvanlig aktiv. De har således et nært slektskap med såkalte Seyfertgalakser. Forskerne mener at det dreier seg om supermassive svarte hull som sluker materie med en svært høy rate og dermed skapes det mye energi. Massen til det svarte hullet kan være opptil en milliard ganger Solens. Så langt er det funnet rundt 6000 kvasarer. Sammenlignet med over 100 milliarder vanlige galakser er de altså egentlig veldig sjeldne. Den nærmeste kvasaren har betegnelsen 3C273 i stjernebildet Virgo. Med en lysstyrke på 12.8 mag. er den synlig i moderate amatørteleskoper som en stjerne. Med en avstand på 2 milliarder lysår er dette det fjerneste objektet som kan observeres av amatører. 3C273 fjerner seg fra oss med en hastighet av 1/10 av lyshastigheten!

L : (Tilbake til hurtig-navigering)
Lagrange-punkter – Den franske matematikeren og astronomen Lagrange viste at tre legemer kan befinne seg i hjørnene av en likesidet trekant som roterer i planet. Hvis ett av legemene er tilstrekkelig massivt sammenlignet med de andre to, er den trekantede konfigurasjonen tilsynelatende stabil. Det ledende hjørnet i trekanten kalles det ledende Lagrange-punktet eller L4, det etterfølgende hjørnet/punktet kalles L5.
Leonidene - Meteorsverm med maksimum 17. november. Leonidene har meget høye rater i årene rundt dens opphavskomet Swift-Tuttle returnerer til jordas og solas nabolag. Dette skjer med ca. 33 1/3 års mellomrom, sist i 1997. Ratene er normalt høyest i de to årene etter at kometen passerer nær oss, og når jorda passerer litt utenfor kometbanen. I 1966 hadde man kortvarige rater tilsvarende 50 - 150 000 meteorer pr. time. I 1998 var ratene på ca. 250 pr. time hele natten til 17. november, og med en svært stor andel meget lyssterke bolider. 1999 vil trolig gi høyere rater enn 1998, men andelen svært lyssterke meteorer avtar trolig sterkt fordi de største partiklene befinner seg nærmere kometen enn de mindre partiklene.
Light Pollution Reduction filter (LPR filter) - Filter som fjerner lysforurensning. Disse er spesielt egnet for teleskoper som brukes i områder med mye belysning (f.eks. nær byer eller tettbygde strøk). Se også filter hvor det er en lenk til en artikkel om blant annet LPR filter.
Limiting Magnitude (Lm) - Se grensemagnitude.
Linsekikkert - Se refraktor.
Linseteleskop - Se refraktor.
Litteratur - Se astrolitteratur.
Lm (Limiting Magnitude) - Se grensemagnitude.
Lokale Gruppe - Den galaksehop som vår galakse Melkeveien, tilhører. Andromedagalaksen (M31) og M33 i Triangulum er de to andre store galaksene i gruppen, mens det er over 30 dverggalakser, hvorav de fleste til en viss grad er bundet gravitasjonelt til de tre store galaksene. Galaksene i gruppen er spredt utover et volum på nesten 10 millioner lysår i diameter med sentrum mellom Melkeveien og Andromedagalaksen. Den lokale gruppe er løst bundet til flere andre små galaksegrupper, slik som Maffei 1 gruppen i Cassiopeia, Sculptor-gruppen på den sørlige stjernehimmelen (dominert av NGC 253), M81 gruppen i Ursa Major og M83 gruppen i Hydra. Gravitasjonen fra disse påvirker likevekten innen vår gruppe og det ser ut til at Melkeveien og Andromedagalaksen er på kollisjonskurs og vil smelte sammen om ca. 3 milliarder år. Vår gruppe er også påvirket av den store gruppen av galakser som utgjør Virgohopen og det finnes indikasjoner på at vi i en fjern framtid vil smelte sammen med denne. En tabell over medlemmer i den lokale gruppe finnes her.
LPR (filter) - Se Light Pollution Reduction filter.
Lysende nattskyer - Lysende skyer høyt oppe i jordas atmosfære. Fenomenet skyldes reflektrert sollys fra partikler i stratosfæren. Det kan kun ses under bestemte lyssforhold når Sola er passe langt under horisonten og forholdene ellers er gunstige. Sesongen er om sommeren og tidlig høst, og den beste tiden avhenger av hvor langt nord du er. Mer om dette fenomenet her.
Lyshastigheten (c) - Den hastigheten fotonene beveger seg med. I vakuum er dette 299,792,458 meter/sekund. Einsteins relativitetsteorier sier at ingenting kan bevege seg raskere enn lyshastigheten.
Lysstyrke - Se Magnitude.
Lysår – Avstanden lyset tilbakelegger i løpet av et år i vakuum, som er 9.46053x10¹² km (= 63 239 AE). Brukes ofte som enhet for avstand i universet. Se også Parsec.

M : (Tilbake til hurtig-navigering)
Magellanske skyer - Betegnelse på to dverggalakser, den Lille og den Store Magellanske Sky, som er gravitativt forbundet med vår galakse, Melkeveien. De ligger begge på den sørlige stjernehimmelen (henholdsvis i stjernebildene Tucana og Dorado) og er således ikke synlige fra Norge. De er begge godt synlige uten kikkert. Den Store skyen har en lysstyrke på 0.1 mag. og dekker et område på 650 x 550 bueminutter, mens den Lille har lysstyrke 2.3 mag. og har utstrekning 280 x 160 bueminutter. De ble først beskrevet av Magellan i 1519. Mer her.
Magnitude (= Lysstyrke) - Skalaen som brukes for lysstyrke er slik at en person med godt syn kan se stjerner av ca. 6.5 mag. under perfekte forhold og at fem enheter tilsvarer en økning i lysstyrken med en faktor 100. Et objekt av +1.0 mag. er ca. 2.512 ganger så lyssterkt som et objekt av +2.0 mag. Himmelens sterkeste stjerne er Sirius med -1.42 Mag. Venus kan nå ca. -4.4 mag. Fullmånen har lysstyrke -12.7 mag. Mer om visuelle lysstyrkeskalaer her.
Marius, Simon (1573-1624) - (også kalt Mayr) Tysk astronom som gav navn til Jupiters "Galileiske" måner. Han og Galilei hevdet begge å ha oppdaget dem i 1610, og gjorde dette uavhengig av hverandre. Marius var den første som observerte Andromedagalaksen med et teleskop og var en av de første som observerte solflekker.
Mars – Oppkalt etter den romerske krigsguden på grunn av sin røde farge. Den har en ekvatorradius på 3397 km, bare litt over halvparten av Jordas mens massen er vel en tiendedel av Jordas masse. Rotasjonstida er 24.62 timer, mens omløpstida rundt Sola er 687 dager. Siden Mars bruker nesten to år på et omløp rundt Sola, innebærer dette at vi får opposisjon omtrent hvert andre år. Marsbanen har forholdsvis stor eksentrisitet, slik at planetens avstand fra Jorda varierer mellom 56 og 101 mill. km under opposisjon. Dette innebærer at planetens utstrekning under opposisjon varierer fra 14 buesekunder til hele 25.5 buesekunder. Lysstyrken kan nå maksimalt -2.7 mag. ved opposisjon, nesten like lyssterk som Jupiter. Planeten har to små måner, Phobos og Deimos som nok antakelig er innfangede asteroider. Mer på De Ni Planetene og om observasjon av Mars her {ikke påbegynt ennå}. Bilde og størrelsesforhold mellom planetene her.
Melkeveien - Vår egen galakse, som vårt solsystem tilhører. Den inneholder minst 200 milliarder stjerner og annen materie som utgjør en masse på mellom 750 milliarder og en billion solmasser. Diameteren er omlag 100000 lysår. Antakelig kan Melkeveien klassifiseres som en Sb eller Sc type galakse, dvs. en spiralgalakse med en tydelig sentral utbulning. Solsystemet ligger omtrent 20 lysår over ekvatorplanet i galaksen og ca. 28000 lysår fra galaksesenteret. Dette planet danner det lysende båndet som vi kaller Melkeveien. Senteret ligger i den retningen hvor stjernetettheten er størst, nemlig i stjernebildet Sagittarius (Skytten). Mer her.
Merkur– Planeten nærmest Sola. Den har en ekvatorradius på 2240 km, bare litt over en tredjedel av Jordas mens massen er vel en tjuendedel av Jordas masse. Rotasjonstida er 58.65 dager, mens omløpstida rundt Sola er 88 dager. Siden Merkur er så nær Sola, er den ikke så lett å se. Maksimal vinkelavstand fra Sola er vel 21 grader. På grunn av ekliptikkens helning er planeten enklest å observere på kveldstid om våren og på morgenen om høsten. På det mest lyssterke når Merkur nesten - 2 Mag. Mer på De Ni Planetene og om observasjon av Merkur her. Bilde og størrelsesforhold mellom planetene her.
Messierobjekter – Katalog over tåkelignende objekter på himmelen, oppkalt etter den franske astronomen og kometjegeren Charles Messier (1730-1817). Messier var en ivrig kometjeger og for ikke å bli forvirret av kometlignende tåkeflekker på himmelen, begynte han i 1758 å katalogisere dem. Den først han fant, M1, var Krabbetåken i Taurus (Tyren). Det er 110 objekter i katalogen, men Messier selv stoppet på 103. Katalogen innbefatter åpne stjernehoper (eks. M36, M37, M45), kulehoper (eks. M3, M5, M13), galakser (eks. M31, M33, M51), planetariske tåker (eks. M27, M57, M97) og gasståker (eks. M1, M17, M42). Beskrivelse av Messierobjektene finner du f.eks. her (engelsk).
Meteor (= Stjerneskudd) - Partikkel fra verdensrommet som farer over himmelen som en lysende stripe når den kolliderer med jordas atmosfære fordi dens bevegelsesenergi ioniserer atmosfæren slik at den lyser opp. Hastigheten er opptil 72 km/s (Trondheim-Oslo på ca. 7 sekunder) når de treffer jordas atmosfære. En meteor på grensen av det vi kan se en mørk natt veier ca. 1/100 gram, mens en som er like klar som den klareste stjernen på himmelen veier ca. 4 gram. Se også Meteorsverm og Meteorstorm og observasjonsmetoder.
Meteoritt - Stein fra verdensrommet som har landet på jorda(eller en annen planet). Grundig artikkel om hvordan en meteoritt blir til her.
Meteorobservasjon - Grundig artikkel om observasjon av meteorer her.
Meteorstorm - Meget sterk meteorsverm. Se Meteorsverm.
Meteorsverm (= Stjerneskuddsverm) - Meteorsvermer opptrer når jorda krysser en kometbane eller en asteroidebane hvor mange små partikler fra dette legemet ligger igjen i banen. Disse partiklene har tilnærmet samme bane gjennom solsystemet. En perspektivvirkning gjør at det da ser ut som om alle disse meteorerene stråler ut fra et lite område på himmelen kalt radianten (utstrålingspunktet). Jorda krysser drøyt 10 sterke og mange svake meteorsvermer hvert år. Vi krysser den samme svermen på samme tid hvert år. En meteorsverm kan vare fra en dag til flere måneder. Antall meteorer øker gradvis til et maksimum, for så å falle gradvis til null igjen. Ratene ved maksimum varierer normalt fra 5-10 til 100-200 pr. time. En gang i blant får man såkalte meteorstormer med rater tilsvarende tusenvis av meteorer pr. time i korte perioder (Se f.eks. Leonidene).
Mira (omikron Ceti) - Berømt variabel stjerne av Mira typen i stjernebildet Hvalfisken (Cetus). Mer om Mira her {ikke ferdig}. Se også Mirastjerne.
Mirastjerne - En type pulserende røde variable kjempestjerner. Lysstyrken øker typisk med en faktor 100 – 10 000 fra minimum til maksimum. Perioden er typisk 200 – 500 døgn. Mira (omikrom Ceti), U Orionis og Chi Cygni er tre av de mest populære Mirastjernene som er synlige fra Norge. Mer om Mirastjerner her {artikkel ikke påbegynt}
Multippel stjerne - En gruppe bestående av tre eller flere stjerner som, når vi ser på dem, er samlet i et så lite område på himmelen at vi oppfatter dem som å høre sammen. Stjernene kan være nær hverandre i virkeligheten slik at de roterer rundt et felles tyngdepunkt (fysiske multiple stjerner), eller de kan tilfeldigvis stå nær hverandre på himmelen sett fra Jorda (optiske multiple stjerner). En åpen stjernehop er i realiteten en svært rik gruppe av fysisk multiple stjerner. En multippel stjerne kan bestå av både fysiske og optiske multiple stjerner. Se også dobbeltstjerne.
Mytologi på stjernehimmelen - Det finnes mange artige sagn om figurer på stjernehimmelen i Gresk mytologi. Noen av disse finner du her. Også kan du prøve denne utenlandske siden.
Mørke tåker - Mørk gass som stenger for lyset fra bakenforliggende objekter slik at de ser ut som mørke områder uten særlig mange stjerner. I enkelte tilfeller ligger disse foran lysende gasståker. De blir da lett å se. Mer om dette i her.
Måned, drakonisk - Månens omløpstid i forhold til den oppstigende knute = 27d 5t 5m 35.8s (middelverdi).
Måned, siderisk - Månens omløpstid i forhold til et fast punkt på himmelen = 27d 7t 43m 11.5s (middelverdi).
Måned, synodisk - Månens omløpstid i forhold til sola; dvs. tidsrommet mellom to identiske faser av månen (f.eks. to etterfølgende fullmåner) = 29d 12t 44m 2.9s (middelverdi).
Måned, Tropisk - Månens omløpstid i forhold til vårjevndøgnspunktet = 27d 7t 43m 4.7s (middelverdi).
Måneformørkelse - {xxx}. Artikkel om observasjon av måneformørkelser her.
Månen - Kretser rundt vår planet. Den har en ekvatorradius på 1734 km, bare litt over en fjerdedel av Jordas radius. Middel- avstanden mellom Jorda og Månen er 384403 km. Månen bruker 27 dager og 8 timer på en runde rundt Jorda, som også er samme tid Månen bruker på å rotere en gang rundt sin egen akse. Dette kalles bunden rotasjon og innebærer at vi alltid ser samme side av Månen. Månen viser faser, og vi skiller gjerne mellom nymåne, første kvarter, fullmåne og siste kvarter. Grenselinjen mellom dag og natt på månen kalles terminator og her er det best å se detaljer. Formasjoner som kan observeres på Månen er "månehav" som egentlig er store lavasletter, kratere og fjellkjeder. Dersom Månen passerer i Jordskyggen ved fullmåne får vi måneformørkelse, mens dersom Jorda passerer i måneskyggen ved nymåne får vi solformørkelse. Mer om Månen her.

N : (Tilbake til hurtig-navigering)
Nadir - Vertikallinjens skjæringspunkt med himmelkula nedover; altså det punktet på himmelen som en rett linje fra deg selv og gjennom jordas sentrum peker på. Nadir er diamentralt motsatt retning av senit.
NASA (National Aeronautics and Space Administration) - USA’s organisasjon for koordinering av amerikansk romforskning. Mer her på NASA's egne sider.
Nedre konjunksjon - Se konjunksjon.
Nedre planet - Alle planeter som har bane nærmere Sola enn Jorda; dvs. Merkur og Venus.
Nedstigende knute - Det punktet i banen til et himmellegeme hvor det krysser ekliptikken på vei nordover på himmelen.
Neptun - Åttende planet regnet fra Sola og utover. {fysiske nøkkeldata} Mer på De Ni Planetene og om observasjon av Neptun her {artikkel ikke påbegynt}. Bilde og størrelsesforhold mellom planetene her.
New General Catalogue (NGC) - Stor katalog over galakser, gasståker og stjernehoper. Notasjon : NGC 224, NGC 7078 osv.
Newton, Isaac - {xxx}.
Newton reflektor - Enkleste form for speilteleskop oppfunnet av Isaac Newton. Se artikkel her {xxx}.
NGC - Se New General Catalogue.
Nordlys - Nordlys (se Aurora Borealis).
Nova - Nova betyr ny stjerne. Stjerne som plutselig øker sin lysstyrke med typisk noen hundre til 100 000 ganger pga. plutselig antennelse av kjernereaksjoner i et tynt sjikt med hydrogen overført over lang tid fra en nabostjerne i et svært tett dobbeltstjernesystem. Grundig artikkel om nova her og artikkel om leting etter novaer og observasjon av disse her.
Nøytronstjerne - Stjerne hvor gravitasjonskraften er så sterk at kreftene som holder de negativt ladde elektronene borte fra de positivt ladde protonene i atomkjernen overvinnes. Elektronene presses da inn i atomkjernen og danner nøytroner. Stjernens spesifikke tetthet øker da til ufattelig høye verdier samtidig som stjernen krymper til en brøkdel av sin opprinnelige størrelse. Mer om dette her {artikkel ikke påbegynt}.

O : (Tilbake til hurtig-navigering)
Observasjon - Observasjon av asteroider (både nybegynnere og viderekomne), meteorer, sola, variable stjerner.
Observatorium - Bygning med teleskop. Det finnes mange observatorier i Norge som er bygget av ivrige hobbyastronomer eller astronomiforeninger. Artikkel med tips om bygging av observatorium finner du her {ikke påbegynt}.
Okular (Øyestykke) - Linsesystem med kort brennvidde som plasseres nær teleskopets brennpunkt for å danne et bilde med ønsket forstørrelse. Det finnes mange typer okularer av ulik kvalitet og varierende pris. Teleskop med lang brennvidde krever generelt billigere okular enn tilsvarende teleskop med kort brennvidde. Du kan spare mye penger på å velge riktig type okular for akkurat din kikkert. Mer om dette her.
Okkultasjon (Tildekning) - Fenomen der et hmmellegeme kommer foran et annet. Vanligvis er det månen som dekker en stjerne, planet eller asteroide. Det kan også være en asteroide eller en planet som dekker en stjerner eller en planet som dekker en asteroide. Du finner en liste over måne-planet okkultasjoner i perioden 1. juli 2001 til 30. juni 2002 her. Se også okkultasjonsobservasjon.
Okkultasjonsobservasjon - Nøyaktige observsjoner av okkultasjoner er med på å bestemme månens og andre objekters nøyaktige bevegelse i solsystemet. Hobbyastronomer kan her gjøre en vitenskapelig nyttig innsats med enkle metoder og uten dyrt eller avansert utstyr. Mer om dette på sidene til Okkultasjonsgruppen i Norsk Astronomisk Selskap her og om asteroideokkultasjoner spesielt her.
Ophiuchus (Slangebæreren) - Stjernebilde på den sydlige stjernehimmelen. Stjernebildet er kjent for Barnhards stjerne.
Oppløsningsevne - Mål for et teleskops evne til å skille stjerner som står nær hverandre på himmelen i to distinkte lyskilder. Den teoretiske oppløsningsevnen øker med diameteren til instrumentets hovedlinse/speil (tabell i artikkelen her). Den praktiske oppløsningsevnen reduseres i betydelig grad dersom instrumentet har dårlig optisk kvalitet, og ved dårlige observasjonsforhold som f.eks. urolig luft. Se også Dawes grense.
Opposisjon (motstilling) - To himmellegemer er i opposisjon når de ses fra et tredje i diametralt motsatt retning. Jupiter er f.eks. i opposisjon til Sola her på Jorda når Jorda er (så å si) rett mellom Sola og Jupiter. Vi sier gjerne at "Jupiter er i opposisjon" (underforstått at Sola og Jorda er de to andre himmellegemene). Lysstyrken til en planet er størst når den er i opposisjon fordi den da er nærmest Jorda. Planeten står da i sør omtrent ved midnatt (siden planeten står rett motsatt av Sola, og Sola alltid står i nord omtrent ved midnatt). Den beste tiden for å observere en øvre planet et gitt år er derfor når den står i opposisjon (forutsatt at dette skjer på et tidspunkt da planeten er rimelig høyt på himmelen). For oss her i Norge er opposisjoner om sommeren ugunstige fordi planeten da står lavt på himmelen. Nedre planeter (Merkur og Venus) står aldri i opposisjon sett fra Jorda. De står i stedet i nedre konjunksjon når de er nærmest Jorda. Se også konjunksjon.
Oppslagsbøker - Se astrolitteratur.
Oppstigende knute - Det punktet i banen til et himmellegeme hvor det krysser ekliptikken på vei sørover på himmelen.
Optisk dobbletstjerne - Se dobbeltstjerne.
Orion (Orion) - Et av himmelens desidert flotteste stjernebilder. Orion ligger nær himmelekvator, og er best synlig på senhøsten om natta og på kvelden om vinteren mot sør. Orion innheloder flere flotte klare stjerner og den kjente Oriontåken, samt det karakteristiske Orions belte. Detaljert beskrivelse her, og litt om Orion i Gresk mytologi her.

P : (Tilbake til hurtig-navigering)
Parallakse - {xxx}.
Parsec (Parallax Second) - Den avstanden en stjerne befinner seg i dersom dens trigonometriske parallakse er lik 1 buesekund (1"), dvs. 3.2616 lysår. Mer om dette her..
Partiell solformørkelse - Se Solformørkelse.
Perihel -
Planetarisk tåke - {xxx}.
Planetarium - {xxx}.
Pluto - Niende, og ytterste, planet regnet fra Sola og utover. Det er økende uenighet om Pluto bør klassifiseres som planet eller ikke siden den på mange måter er mer lik Kuiperobjektene. {fysiske nøkkeldata} Mer på De Ni Planetene og om observasjon av Pluto her {Ikke påbegynt}. Bilde og størrelsesforhold mellom planetene her.
Presesjon - Jordaksen peker i dag i nord mot polstjerna, Polaris, i stjernebildet Lille Bjørn. På grunn av gravitasjonskrefter fra Sola, Månen og plantene, endres jordaksens retning langsomt. I løpet av ca. 25.800 år tegner den en sirkel på himmelen. For 5.000 år siden var stjernen Thuban i Dragen polstjerne. Om 8000 år vil Deneb i Svanen være det, om 13.000 år vil det være Vega i Lyren. Bilde her.
Prismekikkert - {xxx}
Protuberans - Enorme, røde flammetunger og flammebuer fra solas overflate som blir synlige når solskiven formørkes av månen eller i en koronagraf. Rødfargen skyldes hydrogen-linjen H-alfa. Gassen som utgjør protuberansen holdes oppe i solatmosfæren av magnetfelter. En såkalt rolig protuberans har en typisk tykkelse på 8 000 km, en høyde på 50 000 km og en lengde på 200 000 km. Den kan holde seg tilnærmet uforandret i mange måneder. Protuberanser kan plutselig suges ned i kromosfæren i løpet av noen få timer, eller kastes ut i verdensrommet med hastighet høyere enn unnslippelseshastigheten. Ofte dannes det da en lignende protuberans på samme sted noen få dager senere.

Q : (Tilbake til hurtig-navigering)

R : (Tilbake til hurtig-navigering)
Radiant (= Utstrålingspunkt) - Det punktet på himmelen meteorene fra en meteorsverm ser ut til å stråle ut fra. Dette er en persperktivvirkning fordi meteorene i en meterosverm har tilnærmet samme bane gjennom solsystemet. En meteor fra svermen kan starte langt unna radianten, men dens bane kan alltid forlenges bakover til radianten. Se også Meteorsverm.
Reflektor (Speilkikkert/Speilteleskop) - Teleskop med speil som lyssamlende element (objektiv). Speilteleskop er billige i forhold til linseteleskop pr. cm åpning. De som vil observere galakser og andre lyssvake objekter som krever stor åpning, velger derfor ofte speilteleskop. De to mest kjente typene er Newton reflektoren og de katadioptriske teleskopene. Se også teleskopvalg.
Refraktor (Linsekikkert/Linseteleskop) - Teleskop med linse som lyssamlende element (objektiv). Gode refraktorer gir svært skarp avbildning, men er dyre pr. cm åpning. De egener seg spesielt godt til observasjon av sola, månen, planetene og sterke nok dobbeltstjerner, multiple stjerner og stjernehoper. Apokromatiske refraktorer har kompliserte linser som eliminerer alle fargefeil som mange andre linsekikkerter er plaget med i større eller mindre grad. Disse er enhver (rik) hobbyastronoms drøm. Se også teleskopvalg.
Rektascensjon (RA) - Vinkelavstand parallell himmelekvator, dvs. lengdegrader på himmelen. Regnes i timer, minutter og sekunder. Nullpunket er vårjevndøgnpunktet og oppgis langs ekvator i retning fra vest mot øst. Tilsvarende "breddegrader" på himmelen betegnes deklinasjon.
Retrograd bevegelse - Planter beveger seg som regel østover på himmlen. Men i en periode rundt det tidspunktet som Jorda passerer på innsiden av planeter utenfor oss (øvre planeter), så vil de bevege seg vestover på himmlen. Dette kalles retrograd bevegelse (baklengs bevegelse). Mer om dette her.
Ringformet solformørkelse - Se Solformørkelse.

S : (Tilbake til hurtig-navigering)
Saturn - Sjette planet regnet fra Sola og utover. Nest største planet etter Jupiter. {fysiske nøkkeldata} Mer på De Ni Planetene og om observasjon av Saturn her {Ikke påbegynt}. Bilde og størrelsesforhold mellom planetene her.
Senit - Vertikallinjens skjæringspunkt med himmelkula oppover; altså det punktet på himmelen som en rett linje fra Jordas sentrum og gjennom deg selv peker på; punktet rett opp. Senit er diamentralt motsatt retning av nadir.
Slangebæreren (Ophiuchus) - Stjernebilde på den sydlige stjernehimmelen. Stjernebildet er kjent for Barnhards stjerne.
Småplanet - Se Asteroide.
Sol - Gul stjerne med gjennomsnittsavstand 149.6 millioner km fra jorda. Overflatetemperatur = ca. 5500 grader Celsius, diameter = 1,392 millioner km (ca. 109 jorddiametre), masse = ca. 333 jordmasser. Solas rotasjonsakse danner en vinkel på ca. 83 grader med ekliptikken. Se også solflekk, flare, protuberans, fotosfære, kromosfære, solkorona, solvind og solformørkelse, og ikke minst denne grundige artikkelen. For observasjon av sola se her.
Solflekk - Et relativt kjølig, og dermed mørkt område (flekk), på solas overflate. Solflekker har mørke kjerner (umbra) som er omgtt av en lysere halvskygge (penumbra). Flekkene har en temperatur på over 4000K (3700C). De er egentlig lyse, men ser mørke ut fordi resten av solskiven er enda 1500 grader varmere. Solflekker kan opptre alene eller i små eller store grupper. De minste flekkene kan vare kun noen timer, mens de største kan overleve i flere måneder. Solflekkene følger solas rotasjon. Solflekkene avslører derfor at solas rotasjonsakse danner en vinkel på 83 grader med ekliptikken. De viser også at solas rotasjonstid er 25.38 døgn ved ekvator og noe større ved polene (f.eks. 33 døgn ved 75 graders bredde). Se også Solflekksyklus.
Solflekksyklus - Solflekker opptrer i to belter, et nord og et sør for ekvator. Antallet variere periodisk med en hovedsyklus på 11 år. Denne startes gjerne ved at noen få små flekker dannes ca. 35 grader unna ekvator ved solflekkminimum. Deretter øker antallet gradvis samtidig som flekkene typisk blir større og de opptrer i et bredere belte. Tyngdepunktet av flekkene flytter seg samtidig innover mot ekvator. Denne forskyvningen innover mot ekvator fortsetter også etter maksimum til det til slutt er bare noen få små flekker like ved ekvator. En ny syklus tilkjennegir seg ved at noen få små flekker igjen begynner å dannes ca. 35 grader vekk fra ekvator. Dette skjer gjerne før de siste småflekkene nær ekvator har forsvunnet. Antall solflekker ved solflekkmaksimum har variert med en faktor ca. fire fra 1730 til nå. En periode på 80 år har vært foreslått. Mange ting tyder på at det var nesten fritt for solflekker i perioden 1640-1700. Dette var en periode med svært kaldt vær i Europa, også kalt den lille istid. Det var svært sterke solflekkmaksimum i 1777, 1798, 1834, 1845, 1870, 1947 og 1958. Høy solflekkaktivitet gir gjerne økt solvind og mye nordlys. Neste solflekkmaksimum forventes i år 2001/2002. Denne siden må du simpelthen se dersom du er interessert i sola og solflekker.
Solformørkelse - Betegnelse på perioder hvor månen dekker hele eller deler av solskiva. Total solformørkelse inntreffer når hele solskiva er dekket av månen. Ringformet solformørkelse inntreffer når månen er så langt unna at måneskiva ikke er stor nok til å dekke sola helt. Litt av solskiva er da synlig som en tynn ring rundt månen når formørkelsen er på sitt største. Partiell solformørkelse inntreffer når månen på det meste dekker noe av solskiva, men "bommer" litt slik at formørkelsen aldri blir total eller ringformet.
Solkorona - Den ytterste delen av solas atmosfære. Den strekker seg mange solradier ut i verdensrommet. Formen varierer med solflekkaktiviteten. Ved solflekkmaksimum er den kulesymmetrisk, mens den ved minimum har lange ekvatorstråler og korte, irregulære polarstråler. Temperaturen i koronagassen er omkring en million grader. Tettheten er imidlertid så lav at lysstyrken kun tilsvarer halvparten av fullmånen. Dette er ca. en milliontedel av lysstyrken til solskiva. Koronaen kan derfor kun observeres når solskiva er blokkert naturlig av månen under solformørkelser eller kunstig ved en koronagraf.
Solobservasjon - Grundige artikkeler om observasjon av sola her : for nybegynnere (projeksjonsmetoden og med filter, samt relativnummer-systemet) og viderekomne (CV etter Malde).
Solvind - En radielt rettet, kontinuerlig strøm av elektrisk ladde atompartikler som sendes ut fra sola. Den består av protoner og elektroner med spor av helium og tyngre atomkjerner. Disse sendes hovedsaklig ut langs magnetiske feltlinjer fra områder med sterk solflekk-, flare- og koronaaktivitet. Solvinden kan bli sterk, og den kommer i byger. Solvindens hastighet er typisk ca. 500 km/sekund når den kommer fram til jorda. Dens tetthet er da typisk 1-10 partikler/cm³. I "stormbygene" kan tettheten øke med en faktor 100, og hastigheten til 1000 km/s. Solvinden virker som et strålingstrykk vekk fra solen. Virkningen på støv og andre objekter i solsystemet er tilsvarende den vi kjenner fra vind her på jorda. Partikkeltettheten er imidlertid såpass liten at påvirkningen er beskjeden i de fleste sammenhenger. Et synlig bevis å solvinden er dens virkning på komethaler. Solvinden blåser støvet som løsner fra kometen bort fra sola slik at det dannes en støvhale som peker vekk fra sola . Se også solflekk og solflekksyklus.
Speilsliping - Det går fint an å slipe sitt eget speil. Speil med diameter 6 tommer (15cm) går greit, mens 8 tommer (20cm) er en utfording. Speil på mer enn 10 tommer (25cm) kan vanskelig slipes uten å lage seg en slipemaskin først. Speil er nå så billig at det neppe er noen vits i slipe speil uten at man synes det er artig å ha gjort det. Det tar ganske lang tid å slipe sitt eget speil. Mer om dette finner du her {legg inn lenk til WEB-sider}.
Speilteleskop - Se reflektor.
Spektralanalyse - Analyse av et objekts Spektrum.
Spektralklasse (= Spektraltype) - Klassifikasjon av stjerner etter linjemønsteret i deres spektrum.
Spektraltype - Se Spektralklasse.
Spektroskopisk dobbeltstjerne - Dobbeltstjerne som kun kan avsløres som dobbel ut fra spektroskopiske undersøkelser av lyset fra dem. Artikkel om dette her.
Spektrum - Den regnbuefargede lysstripen man får ved å la hvitt lys går gjennom et prisme. Egentlig elektromagnetisk stråling ordnet etter bølgelengde. De lengste bølgelengdene vårt øye kan oppfatte er på grensen mellom rødt og infrarødt, mens de korteste er på grensen mellom fiolett og ultrafiolett. Lysets energi øker når bølgelengden blir kortere. Infrarød stråling kalles også varmestråling.
Stjerne - {xxx}.
Stjernebilde - Himmelens stjerner er gruppert sammen i 88 stjernebilder. En oversikt over disse finner du her {ikke påbegynt (Skal inneholde Norsk navn, latinsk navn, omtrentlige grenser i R.A. og Dekl. og eventuelle lenker til detaljert beskrivelse av stjernebildet og relevante legender i Gresk Mytologi) Midlertidig lenk her}. Andre kulturer har gruppert stjernene i andre stjernebilder.
Stjernekart i bokform - En Llste over mye brukte stjernekart i bokform finner du her {Ikke laget ennå}.
Stjernekart for PC - En liste over mye brukte stjernekart/planetariumprogrammer for PC finner du her {Ikke laget ennå}.
Stjerneskudd - Se Meteor.
Stjerneskuddsverm - Se Meteorsverm.
Størrelsesklasse - Mål for lysstyrken til et himmellegeme.

Tilsynelatende størrelsesklasse = den lysstyrken objektet har når det observeres fra jorda (altså slik vi ser det på himmelen nå). Også kalt apparent størrelsesklasse.

Absolutt størrelsesklasse = den tilsynelatende størrelsesklassen som

en stjerne ville hatt om den ble observert i en avstand på 10 parsec.

en galakse ville hatt om alt lyset fra den ble sendt ut fra et punkt i en avstand på 10 parsec.

et himmellegeme som tilhører solsystemet (f.eks. en asteroide) ville hatt om dets avstand fra jorda er 1 AU, og dets avstand fra sola er 1 AU og den siden (halvkula) som vender mot jorda er helt solbelyst.

Bolometrisk størrelsesklasse = Et mål for den totale energien en stjerne stråler ut i alle bølgelengder.

Se Magnitude for definering av skalaen, og denne artikkelen for mer om visuelle lysstyrkeskalaer.

Supernova - Den mest voldsomme formen for eksplosjon en enkelt stjerne kan gjennomgå. Eksplosjonen forårsakes av et gravitasjonskollaps, og kaster store deler av stjernens ytre deler ut i verdensrommet. Resten etter eksplosjonen blir enten til en nøytronstjerne eller et svart hull. Energiutsendelsen er i noen uker og måneder etter eksplosjonens start så stor at supernovaen kan lyse like sterkt som milliarder av vanlige stjerner tilsammen. Supernovaer kan derfor ses over svært lange avstander. Energiutsendelsen er også svært godt kjent for visse typer supernovaer. De kan derfor brukes til å måle avstander i verdensrommet med. En grundig artikkel om suernovaer finner du her {Ikke påbegynt}. Hobbyastronomer kan gjøre et svært nyttig arbeid ved å oppdage supernovaer og novaer tidlig. Se også nova og variabel stjerne.

T : (Tilbake til hurtig-navigering)
Taurus - (Se Tyren).
Teleskop (stjernekikkert) - Optisk instrument for å se på sola, planetene, stjernene og andre objekter i verdensrommet med. Det finnes en rekke typer og størrelser av teleskop. Hovedtypene er linseteleskopene (refraktorene), speilteleskopene (reflektorene) og prismekikkertene. Det finnes mange varianter av disse. Mer om disse typene og valg av teleskop her. Lenker til noen store produsenter hvor du finner mye mer om teleskoper : Celestron, Meade.
Teleskopbygging - Det er fullt mulig å bygge sin egen Newton reflektor (speilteleskop) fra relativt billige materialer. Odd Trondals {lenk til Trondals WEB-sider} 60 cm reflektor i Groruddalen i Oslo tør være et bevis på det. De fleste kjøper optikken (hovedspeil og diagonalspeil) ferdig fra profesjonell leverandør. Så 'snekres' delene sammen og man lager montering og drev slik at kikkerten følger stjernenes bevegelse over himmelen. Deretter er det bare fantasien og evnen som begrenser hvor avansert teleskopet blir og kvaliteten. Mer om dette her {finn og legg inn lenk(er)}.
Teleskopvalg - Generelle råd om valg av teleskop er vanskelig å gi fordi det avhenger i stor grad av hvilke typer objekter observatøren er mest interessert i, hvor mye penger man er villig til å bruke, behovet for flytting av teleskopet, hvordan observasjonsforholdene er der du skal bruke det og om du tenker å bruke det til andre ting enn astronomi. Grundige artikler om teleskop, teleskoptyper og valg av teleskop her (Norsk Astronomisk Selskap) og her (Trondheim Astronomiske Forening). Denne siste artikkelen beskriver også grunnleggende teleskopoptikk og har en del lenker videre til utenlandske WEB-sider blant annet med rapporter fra grundig testing av mange teleskoper.
Tetthet (densitet) - Mål for et objekts spesifikke masse. Måles f.eks. i g/cm³ eller kg/dm³ = kg/liter.
Tilsynelatende størrelsesklasse - Se Størrelsesklasse.
Tommer - Lengdemål som ofte brukes for å angi et teleskops åpning (diameteren til hovedlinsa eller hovedspeilet). Notasjon : 1 tomme skrives gjerne 1" (må ikke forveksles med buesekund som også skrives på samme måte). En tomme = 2.54 cm. Et 10" speilteleskop har altså et hovedspeil med diameter 25.4 cm.
Total solformørkelse - Se Solformørkelse.
Tvillingene (Gemini) - Flott stjernebilde med de kjente stjernene Castor og Pollux på nordhimmelen. Detaljert beskrivelse her.
Tyren (Taurus) - Stjernebilde på den nordlige himmelen med den røde kjempestjernen Aldebaran som sterkete stjerne. Supernovasresten Krabbetåken (M1) og de to flotte åpne stjernehopene Hyadene og Pleiadene (M45) er kjente objekter. Detaljert beskrivelse av Tyren finner du her, og litt fra gresk mytologi her.

U : (Tilbake til hurtig-navigering)
U-B fargeindeks - Se fargeindeks.
Uranus - Sjuende planet regnet fra Sola og utover. {fysiske nøkkeldata} Mer på De Ni Planetene og om observasjon av Uranus her {artikkel ikke påbegynt}. Bilde og størrelsesforhold mellom planetene her.
Utstrålingspunkt - Brukes om meteorsvermer. Se radiant.

V : (Tilbake til hurtig-navigering)
Valg av teleskop - Se teleskopvalg.
Variabel stjerne - Stjerne som varierer i lysstyrke. Variasjonen kan f.eks. skyldes at nære stjerner vekselsvis formørker hverandre sett fra Jorda, faktiske variasjoner i stjernen eller i dens atmosfære eller umiddelbare nærhet. Hobbyastronomer kan med litt trening og enkle metoder, gjøre vitenskapelig svært nyttig innsamling av data for en rekke variable stjerner selv med beskjedent optisk utstyr, eller endog selv uten kikkert. En oversikt over ulike typer variable stjerner og beskrivelse av disse finner du her {ikke påbegynt}. Generelt om variable stjerner og om formørkelsesvariable stjerner her, og om pulserende stjerner her. Informasjon om både enkel og avansert observasjon av variable stjerner finner du her.
Venus - Andre planet regnet fra Sola og utover. {fysiske nøkkeldata} Mer på De Ni Planetene og om observasjon av Venus her {artikkel ikke påbegynt}. Bilde og størrelsesforhold mellom planetene her.
Vesta - Med en maksimal lysstyrke på 6.0 mag., er Vesta den mest lyssterke asteroiden. Vesta har en størrelse på ca. 590 km, og ble oppdaget i år 1807 som den fjerde asteroiden i rekken. Se også Ceres og Asteroider.
Vårjevndøgnpunktet - {xxx}.

W : (Tilbake til hurtig-navigering)

X : (Tilbake til hurtig-navigering)

Y : (Tilbake til hurtig-navigering)

Z : (Tilbake til hurtig-navigering)
ZHR (Zenithal Hourly Rate) - Tall som beskriver aktiviteten til meteorsvermer. ZHR = antall stjerneskudd en trenet observatør kan forvente å se pr. time dersom hun/han observerer under perfekte forhold (grensemagnitude = 6.5 mag. og med skyfri himmel uten hindringer) dersom meteorsvermens radiant (utstrålingspunkt) er i senit (rett opp). I praksis ser en observatør ofte betydelig færre stjerneskudd enn ZHR-verdien fordi mange svake stjerneskudd blir usynlige dersom forholdene blir dårlige eller at utstrålingspunktet står lavt på himmelen slik at mange av dem lyser opp der det er lav grensemagnitude (Lm) eller under horisonten. Man ser f.eks kun 25% av ZHR-verdien dersom svakeste synlige stjerne er ca. 5.25 mag. og radianten er 45 grader over horisonten og bare knapt 10% dersom Lm = 4.5 mag. hvis radianten fremdeles er 45 grader over horisonten.
Zodiakallys - {xxx}.
Zodiaken - {xxx}.

Æ : (Tilbake til hurtig-navigering)

Ø : (Tilbake til hurtig-navigering)
Øvre konjunksjon - Se konjunksjon.
Øvre planet - Alle planter som har bane lengre fra Sola enn Jorda; dvs. Mars, Jupiter, Saturn, Uranus, Neptun og Pluto (så lenge Pluto fremdeles er klassifisert som en planet).

Å : (Tilbake til hurtig-navigering)
Åpen stjernehop - {xxx}.

______________________________

Sist oppdatert : 15. mai 2003.