Fire bryllup og en gravferd

Hva kan sies om denne filmen som ikke har vært sagt tidligere? Fire bryllup og en gravferd ble en suksess på alle måter. Hovedrolleinnehaverne Hugh Grant og Andie MacDowell fikk fart på karrierene sine, Wet Wet Wet fikk en kjempehit med en gammel låt av The Troggs, Audens poesi ble populær over natten og regissør Mike Newell forflyttet seg etter en tid til Hollywood for å ta hånd om Donnie Brasco. Her viste Newell at han også kan regissere storbudsjettsfilmer med store stjerner. I tillegg ble Fire bryllup… tatt godt imot av både kritikere og publikum verden over og diskusjonen om krise i den engelske filmindustrien ble dempet.

I ettertid kan Fire bryllup… kanskje sees som starten på en bølge av engelske "feel good"-filmer etterfulgt av I blanke messingen, Blås i det og Shooting Fish. Det kan virke som denne genren har blitt et rent engelsk anliggende. Men det er vanskelig å peke på én grunn som gjorde Fire bryllup… til den enorme suksessen den endte opp som.

Filmen er egentlig en ganske tradisjonell romantisk komedie om en mann som ikke er i stand til å holde på forhold. Han opplever samtidig at flere og flere av vennene hans gifter seg. De mest lattervekkende scenene bygger på innslag av slapstick humor og en kreativ og ikke minst hyppig bruk av ordet 'fuck'. I tillegg har Rowan Atkinson, en festlig birolle som en dysfunksjonell (hva ellers?) prest. Etter å ha sett filmen sitter en igjen med inntrykk av at skuespillere og regissør har hatt det gøy sammen, og at de har villet dele denne gleden med oss.

På samme måte som for I blanke messingen, strømmet publikum til kinosalene, ikke på grunn av en stor og skrytende reklamekampanje, men som følge av en overveldende positiv omtale fra publikum som allerede hadde sett filmen. Og bedre reklame finnes neppe.

lht