I Nådeløse menn møter vi den aldrende grisefameren William
Munny, en slags pensjonert utgave av Eastwoods tidligere no-name mann.
Enkemannen Munny (Eastwood) har i over 10 år drevet det lille
gårdsbruket, men minnene hjemsøker han. Som tidligere alkoholisert
revolvermann ser han stadig offrene sine i drømme.
Motvillig blir han med på jakten etter to menn anklaget for å ha mishandlet to prostituerte. Jakten bringer dem til byen Big Whiskey der den sadistiske Sheriffen Daggett (Gene Hackman) styrer. Munny bringer også med seg sin gamle partner (Morgan Freeman) som blir tatt, torturert og drept av Daggett. Munny sverger etter dette hevn, og det er som i så mange andre westernfilmer hevnmotivet som er drivkraften. Men i Eastwoods tiende westernfilm er det en angrende synder som er helten. Han har overlevd alle duellene, men må leve med sin fortid. Eastwoods No-name mann er blitt gammel. Men det er også kunstneren Eastwood som ser på seg selv og sin karriere.
Filmen har han tilegnet sine gamle læremestere; Sergio Leone og Don Siegel. I Leones filmer liker vi å se han drepe uten å forstrekke en mine, enten ofrene har fortjent det eller ei. I Siegel`s Dirty Harry identifiserer vi oss med den halvfascistiske purken og hans selvtekts teori, for vi vet ofrene har fortjent det. Som det er skrevet om Eastwood i Dirty Harry: "Eastwood is dedicatet .. to his own violence". Og det er nettopp dette han nå tar et oppgjør med. Men ikke bare volden som middel, også voldens natur og dens virkning på mennesker. I et samfunn som det amerikanske, der volden berører alle, er det Eastwood våger å være moralsk. Nådeløse menn er blitt beskrevet som en revisjonistisk film fordi den reviderer alle de romantiske westernmytene.
Erik Dyrnes