Ni liv ble Arne Skouens sjette langfilm. I lang tid før premieren hadde han blitt regnet som en av de store talentene i norsk filmproduksjon. Skouen hadde fremstått som en personlig filmskaper, med en serie vellykkede og originale filmer. Han syntes å ha skapt seg et eget filmunivers og en gjennomgående temakrets som ble variert fra film til film, selv om filmfortellingene i seg kunne være svært forskjellige. Ni liv kan i ettertid ses som en "typisk" Skouen-film, med de aller fleste tematiske og formelle ingrediensene som hører til hans fiksjonsunivers. Ni liv var en varm film i en kald tid. Som mange kritikere hevdet, var det ytterligere en film i den halvdokumentariske genren okkupasjonsdramaer som vokste fram etter krigen, men den var samtidig noe mer. Det var en film om selvoppholdelsesdrift og kampen mot naturkreftene. Filmen skildret kampen mot en dobbelt overmakt: Tyskernes okkupasjon og naturen. Dermed kunne filmen appellere både på en spesiell og en allmenn måte. I tillegg kom den symbolverdi som lå i filmen, som av mange kritikere ble trukket fram ved premieren og satt inn i en tidssammenheng.
Handlingen i Ni liv er velkjent, og utspiller seg i perioden mars til juni 1943. Jan Baalsruds (Jack Fjelstad) flukt fra Toftefjorden nord for Tromsø til svenske Lappland rammes i Ni liv inn av bilder av hovedpersonen på sykehuset, som skal legge fram "full rapport" til en utsending fra London. Selve handlingen er et tilbakeblikk, der Baalsrud forteller om hvordan hans kamerater på båten fra Shetland blir skutt av tyskerne, og hvordan han selv såret flykter gjennom vinterlandskapet. Ni liv belyser Skouens solidaritetsmotiv. I hans filmer blir enkeltpersoner alltid deler av noe større, de blir emblemer eller symboler. Baalsruds historie er ikke bare fortellingen om én manns utrolige indre styrke, men også en film om enkeltheroismens umulighet. Uten de ulike hjelperne, de forskjellige kontaktpersonene, ville Baalsrud bukket under, enten for tyskernes kuler eller naturkreftene. Ni liv er en spennende og rik film. Den kan ses som et bilde av en krigstid, men også som en allegorisk brodd mot livet i en kald etterkrigstid. Filmens åpenhet, dens mange veier av indre og ytre karakter, er nok hovedårsaken til at den fremdeles kan gripe og interessere et stort publikum.
Gunnar Iversen