Mørke og ulykke ville han ikke vite noe om. For ham var lyset alt.
Peder Severin Krøyer ble født på et galehus i Stavanger av en sinnsyk mor. Født på et galehus - men på en søndag, sa han alltid om seg selv. Hans utrolig lette håndlag og fine sans for lys og atmosfære resulterte ofte i blendende impresjonisme, men forledet ham heller ikke sjelden til overfladiske effekter og rutine.
Det var han som gjorde Skagen til en nordisk myte. Til Skagen og Krøyers hjem kom de alle sammen, datidens kunstnere, forfattere, komponister og mer eller mindre heltids bohemer. Livet i kunstnerkolonien er udødeliggjort gjennom mange berømte malerier, og mange av dem gjenskapes i filmen.
Filmen er en påkostet nordisk samproduksjon, og karakteristisk nok spilles den norsk/danske maler av en svenske (Stellan Skarsgård). Det er heller ikke ellers gjort noen anstrengelser for å finne dobbeltgjengere, og Kjell Grede forklarer at disse skuespillervalgene ikke ble gjort av produksjonsmessige hensyn, men nettopp for å distansere filmens karakterer fra sine forbilder.
For dette er ikke noe biografisk kunstnerportrett i betydningen "historisk korrekt". Grede prøver i stedet å gripe tak i selve psyken, i livsfølelsen hos kunstnerkolonien. Filmen er en fantasi om malerne på Skagen, som han sier i sin introduksjon.
I en drømmescene ser Krøyer sine landsmenn fra Norge komme med Bjørnstjerne Bjørnson i spissen. De gjør krus på ham, og Bjørnstjerne spør om Krøyer vil motta hyllesten og vende tilbake som helt til landet han forlot som en dåre. "Hipp, hipp, hipp" roper mengden. "Hurra!" lyder det spakt fra Krøyer - i det han bråvåkner tilbake til sin nevrotiske hverdag.
Per Fikse