Handlingen spinner rundt to kjærlighetspar; den unge, vakre Hero og Claudio, en nylig hjemvendt soldat; og det litt eldre paret Beatrice og Benedick, som preges av sårethet og kynisme forårsaket av en mislykket kjærlighetsaffære i ungdommens glade dager. Når de nå atter en gang møtes bryter det ut en slags lystig krig, hvor Beatrices våpen er hennes skarpe tunge, ironiske teft og utmattende ordleker, mens Benedick slår tilbake med sine voldsomme forfektende prinsipper om ungkarslivets overlegenhet sett i forhold til ekteskapet.
Ikke uventet bygger handlingen på to parallelle og sammenvevde intriger. Den ene dreier seg om å forene de to som ikke vil bli et par, den andre beror på misforståelser mellom de to som nesten er et. Det er nettopp i disse motsetningene og alt det ironiske en finner det utmerkede ved Shakespeares komedier; at dagene alltid følges av skygger og at balansen bare er en liten pustepause i en vedvarende krisetilstand. Et annet kjennetegn ved Shakespeares skuespill er at de gjennomsyres av flere spill i spillet, hvor de ulike scener er arrangert slik at noen av stykkets personer skal bli vitne til dem. Prakteksemplet i Stor ståhei for ingenting er scenen hvor noen av de andre personene bestemmer seg for å fikse alt mellom Beatrice og Benedick. De oppmuntrer til en dialog, vel vitende om at Benedick befinner seg i nærheten og kan høre dem - om at Beatrice er forelsket i ham men ikke greier å vise det. Resultatet blir det ønskede; han gir sine tidligere prinsipper båten og begynner å oppvarte Beatrice - med alle mulige komiske misforståelser som følger i kjølvannet.
Valget av kjente amerikanske skuespillere i enkelte roller kan virke som et billig triks for å få solgt filmen, men trolig er det heller en måte å knytte Shakespeare til dagens publikum - for Shakespeares teater var på mange vis det Hollywood er idag.
coco