Trash

Heroinjunkien Joe (Joe Dallesandro) bor sammen med Holly (Holly Woodlam) i en skikkelig råtten kjeller-”leilighet”. Hun samler søppel fra ulike dynger, og Joe passer utmerket inn i kolleksjonen (begge deler er ”trash” som tittelen sier). Denne sløve og mindre tiltalende versjonen av studen Dallesandro har den samme magnetiske virkning på kvinner som ellers, men ikke til hans forlystelse. Han er uinteressert, da heroinvanen og hvordan tilfredstille den, er det som opptar ham; samtidig som den har gjort ham temmelig slapp nedentil. Nymfomane Holly får derfor ikke det hun trenger, og er misfornøyd med hans bidrag i ”samboerskapet”. I et forsøk på å bedre tilværelsen planlegger de å låne Hollys gravide søsters unge så de kan få trygd. Holly tar en pute under genseren for å spille gravid når sosialkuratoren kommer til leiligheten, men avgjørelsen står egentlig på hvorvidt hun vil selge ham noen ”søple”-sko som han vil lage en lampe av!

Trash er andre film av de som gjerne omtales som Flesh-triologien, Flesh, Trash og Heat, selv om det vel er de to første som er mest ”sammenfallende”. Enda tydeligere enn Flesh, er dette en film som skiller seg fra Warhols egenregisserte som f.eks. Chelsea Girls og Bike Boy. Her er det en viss historie, og Morrissey benytter seg av kamerateknikker som ulike utsnitt, klipping og redigering. Men selv om Morrisseys regi ikke er like statisk (eller rettere: ikke-eksisterende) som Warhols, har filmene mye felles med dem.

Morrissey var fotograf, kameraoperatør e.l. på flere av Warhols egne filmer, før han tok over helt med Flesh i 1968, mens Warhol hadde en lang rekonvalesens etter å ha blitt skutt; de to utviklet seg sammen. Morrisseys Factory-filmer har mye av den samme dokumentære stilen, et resultat av halvveis improvisering. Morrissey ga ”skuespillerne” oftest kun en beskrivelsene av scenen og et par nøkkellinjer, resten kunne de utforme. Filmene har derfor pussige, stillestående øyeblikk hvor ingenting skjer, karakterene gjentar seg selv, mumler eller bare er uforståelige. I tillegg spiller de karakterer med sitt eget navn, karakterer som gjentas i flere filmer (kontinuiteten i Dallesandros roller er slående). Et annet sentralt element i både Warhols og Morrisseys filmer, er deres forhold til tilskuerens reaksjoner. De ønsket å øke publikums toleranse i forhold til hva som ble ansett for forkastelig å vise på film, ikke bare i form av eksplisitet, men i en generell ”råttenhet”; Trash er en sjeldent upolert affære.

Som i banebryteren på området, Flesh, er det mye mannlig nakenhet her - du skal lete lenge etter flere dinglende peniser enn i disse to filmene. Dallesandro er en av filmhistoriens virkelige (og få) mannlige sexobjekter, og de to filmene kan nærmest sees som en lovsang til hans velproporsjonerte kropp. Når det er sagt, i sammenheng med regissørens konservativitet blir de også ansett å være moralske og puritanske i sin avbilding av sex.

Morrissey ønsket med Trash å lage en motsats til dopglamoriseringa i bl.a. Easy Rider, han ville vise dophuer som det søppelet han mente de var: ”There´s no difference between a person using drugs and a piece of refuse.” Men det er ikke slik filmen fremstår. Tvertimot er det en ærlig, likefrem og sympatisk skildring av en gruppe utskudd, med svart og satirisk humor. Mye av æren bør gå til Holly Woodlawn, egentlig transvestitt og kvinneetterlikner ved navn Harold Danhaki, som glimrende spiller en karakter ikke ulik han/henne selv. Hvordan du opplever denne filmen, avgjøres i stor grad av hva du synes om karakterene i den: liker du dem, kan du (som vanlig med Morrisseys og Warhols filmer) vente deg en særegen filmopplevelse.

es