Jegerne

Etter mange år som hardbarket stockholmspurk, vender Erik (Lassgård) hjem til landsbygda i nord Sverige for å besette en ledig stilling på det lokale lensmannskontor. Han tas vennlig imot og flytter tilbake til slektsgården der lillebroren Leif (Jähkel) fortsatt bor. Erik har fått "hjälte"- status i bygda etter et skuddrama i hovedstaden der han drepte en skurk og fikk en kule i magen.

"Visa ärret, Erik- visa ärret!"

Men populariteten synker raskt når han blir litt for ivrig i tjenesten og prøver å oppklare en neddysset tjuvslakting av rein. Vi møter et samfunn hvor alle kjenner alle, og hvor tilpasning til dette kompliserte nettverk og de uskrevne regler er viktigere enn paragrafer. Derfor er det ikke bare å komme med tøff rett på sak mentalitet, arr på magen samt loven i hånd og forstyrre balansen.

Folk er nemlig fornøyde med sitt trygge, lille sted og er full av fordommer om og frykt for det fremmede. Samfunnet vil fungere på sine egne premisser, og kan jo også skilte med fravær av grov kriminalitet og andre storbyproblemer.

De fleste filmer med merkelappen "thriller" skuffer meg. Man kjører på med effekter, blod og tempo i desperate forsøk på å overgå den uendelige rekken av overgå den forrige filmer. Jegerne klarer virkelig å engasjere meg. Sundvall lykkes i å skape en troverdig spenning mellom en outsider og det bygdesamfunnet han vokste opp i; spesielt representert ved broren. Dette bidrar til at intensiteten i selve kriminalplottet holdes oppe gjennom hele filmen.

Filmens største beholdning er dog humor. Ikke gapskratt humor, det er mer snakk om å dra på smilebåndet av de mange bra karakterene. Om de er troverdige eller om de er litt overdrevne stereotyper skal være usagt, men de får meg uansett til å le. Stikkord: Store biler, caps, enkel humor, sprit og jakthistorier.

Jeg synes Rolf Lassgård er en troverdig polis, og Helena Bergström klarer seg fint som fylkespolitisjef. Best av alle er Lennart Jä hkel som Leif.

"Mintgrøn, hva fan, det er vel lite halvbögit!?"

la