Budbringeren

I de siste årene er det kommet haugevis av filmer om postmenn på kino, men den mest imponerende postmannen av dem alle er Roy Amundsen i Oslo. Han utmerker seg først og fremst med sine fremragende ideer om hvordan postombæring i det tyvende århundre skal foregå. I Roy Amundsen si løysing av oppgavene sine er det rom for både å åpne andre sin post i hvert fall dersom de "andre" praktisk talt ber om det selv, og å bortprioritere reklame som forsåvidt er en uting som folk utgangspunktet egentlig ikke vil ha, til meir avsidesliggende strøk.

Postmannen Roy tusler rundt i Oslos gater på jakt etter spenning i det monotone arbeidet sitt, og på en av ferdene oppdager han kvinna i sitt liv på et renseri. Som et forsøk på å få vite meir om henne tar han en ekskursjon i leiligheten hennes mens hun er på jobb. Det som han finner i leiligheten hennes fører med meir dramatikk inn i livet han enn han nok først hadde tort å håpe på. Videre følger en vill bilflukt i en pensjonert Hiace i Oslos gater, karaoke, Bjørn Sundquist som en hjernedød gangster, en svartsekk full av penger som ingen vil ha, et selvmordsforsøk, Cowboy Laila II og masse anna mystisk (i fri rekkefølge her for ikke å være trollat).

Det som først og fremst holder filmen på det nivået som den er på, er karakterene. Utenlandske filmkritikere har trukket paralleller til Kaurismäkifilmer på grunn av det mørke miljøet i Budbringeren. Men atmosfæra i denne filmen har ikke bare preg av mørke, det som minst like godt kommer fram, er de menneskelige trekkene ved personene i filmen. Selv om hovedpersonen er en grotesk karikatur av en postmann og et menneske vil enkelte av oss sympatisere med den stakkarslige mannen som hverken har kontroll over latskap eller nysgjerrighet (ikke at det virker som om han prøver å holde styr på noen av egenskapene).

Da Budbringeren kom på norske kinoer i fjor ga den store håp om lysere tider i norsk film. Når den etterhvert vant kritikerprisen i Cannes gikk man helt over styr i begeistring i Norge. Om Budbringeren er den geniale filmen over alle geniale filmer som enkelte påstår at den er, skal man ikke ta stilling til i denne utgaven av programkatalogen vår. Undertegnede kan i hvert fall heilt uten lygekors forsikre om at hun aldri noensinne har snakka med noen som ikke har likt denne trivelige filmen om en liten mann i en liten by i et bitte lite land.

rbp