Mannen fra Mallorca

Mannen fra Mallorca benytter seg av et plot vi etter hvert er blitt godt kjent med på film: Et tilsynelatende banalt lovbrudd danner utgangspunkt for avdekking av kriminelle handlinger med storpolitiske overtoner. Disse konspiratoriske sammenhengene blir avslørt for oss takket være iherdige, uredde og ærlige politimenns arbeid.

Sivilspanerne Johanson og Jarnebring kommer tilfeldigvis over et postran. De tar opp forfølgelsen, men raneren unnslipper. Raneren viser seg å være justisministerens livvakt, men han er bare et symptom på den korrupsjon og det maktmisbruk som Johanson og Jarnebring etterhvert avdekker langt opp i Sikkerhetspolitiet og på Justisministerens kontor. Slik får en hverdagslig hendelse storpolitiske forbindelser, men ingen løsning...

Politisk korrupsjon er et relativt ofte brukt handlingsmotiv i amerikanske thrillere (Pelikanrapporten, I siste Sekund). Der utgjør konspirasjonen et spenningsmoment; et edderkoppnett helten må kjempe seg ut av på sin ensomme ferd mot sannhet og rettferdighet.

Widerberg er ute i et annet ærend. Som Costa Gavras bruker han spenningsgenren som et instrument for samfunnskritikk, men det er kanskje ikke det som gjør Mannen fra Mallorca mest severdig i dag. Det samfunnskritiske elementet virker i dag litt datert; i den forstand at vi har hørt det så ofte før.

Det er Widerbergs hverdagsrealisme som løfter filmen over snittet. Personer, situasjoner og detaljer tilfører genrekonvensjonene et eget preg. Som det ironiske i en scene der våre politimenn spaner på Sikkerhetspolitiet, mens de selv er på TV! Eller når de finner en hurtigmatkiosk som selger knekkebrød med stekt sild ­ midt i et Stockholm mettet av hamburgerbarer og kebab-utsalg. Vi unner dem denne svensk-etniske kuriositeten, i det hele fatter vi sympati for Johanson og Jarnebring, glimrende spilt av Thomas von Brömssen og Sven Wolter.

red