Stalker


Stalker Sovjetunionen 1979 Regi Andrej Tarkovskij Manus Arkady og Boris Strugatsky, etter deres roman "Roadside Picnic" Foto Aleksandr Knyazhinsky Musikk Eduard Artemjev Medv Aleksandr Kaidanovsky (Stalker), Anatolij Solonitsin (forfatteren), Nikolai Grinko (vitenskapsmannen), Alissa Freindlikh, Natasha Abramova 160 min 35mm, farger, norske tekster Utleie Action Film

Medlemmene har talt: Resultatet fra vårens avstemning sier at Andrej Tarkovskijs Stalker nok en gang har blitt kåret som beste film. Forrige gang (i 1986) inviterte vi et knippe filmkritikere fra hele landet til å stemme - og resultatet ble det samme. Kan det være en tilfeldighet, eller er våre medlemmer (dere) og landets kritikere virkelig på samme bølgelengde? (For avstemningsresultatet, se foran i katalogen.)

Stalker er en film som kan være vanskelig å "forstå". Det er en fim som må taes inn bilde for bilde, som et billeddikt, en poetisk film. For Tarkovskij er ikke poesi en litterær genre, men en måte å erkjenne verden og forholde seg til virkeligheten på. Mer enn å være en science fiction film, er Stalker en film som beveger seg inn på områder der vitenskap og logikk ikke strekker til. Bildet er i følge Tarkovskij ikke noe klart "språk", men kan romme et utall av meninger og paradokser. Filmen som kunstform kan slik skape bilder som beveger seg utenfor og bakenfor vitenskapens enkle og enhetlige logikk. Og Stalker er en film som treffer langt inne i en et sted, der en knakende hjernebark fortvilt forsøker å oversette inntrykk til ord.

Selve handlingen i Stalker foregår i en nær framtid. Det har oppstått et mystisk område der naturlovene har sluttet å fungere. Et område som lever sitt eget liv: Sonen. Ingen vet riktig hvordan Sonen har oppstått. Kanskje er den resultatet av en ulykke ved et kjernekraftverk. Kanskje en meteor har forandret landskapet. Dette området har staten sperret av, og det holdes strengt bevoktet av militært personell. Inn i dette farlige og forbudte grenselandet er det Forfatteren og Vitenskapsmannen begir seg, ledet av Stalkeren. En stalker fungerer som veiviser gjennom det farlige og forbudte terrenget. Målet for reisen er et rom i sentrum av sonen der ens innerste ønsker etter sigende skal gå i oppfyllelse.

Filmens stalker ser det som sin oppgave å gi håp og tro til håpløse, desillusjonerte individer. I det filmen starter har han nettopp sluppet ut etter 5 års straffearbeid for sin stalker-virksomhet. Han har en vanskapt datter, antakelig som et direkte resultat av kontakten med sonen. Likevel fortsetter han sin virksomhet. Forfatteren og vitenskapsmannen er begge typiske produkter av det moderne samfunnet - kyniske, desillusjonerte individer som lever i et moralsk vakum. Stalkerens kone og datter har henholdsvis små, men absolutt vesentlige roller der de får representere filmens positive verdier.

Å komme med en enhetlig, enkel tolkning av Stalker virker formålsløst og mot filmens hensikt. Hva symboliserer egentlg sonen? Tarkovskij: "Sonen symboliserer ingenting, like lite som noe annet element i mine filmer. Sonen er en sone, den er livet. Og en mann som forsøker å ta seg gjennom den vil lykkes eller mislykkes alt avhengig av sin egen selvrespekt og evne til å skille mellom vesentlig og uvesentlig."

Red.


Nettverksgruppa rune@nvg.ntnu.no