Leone bygger opp et hierarki av menn med ambisjoner: drømmerne - representert ved kaksen som drømmer om et glimt av Stillehavet før han dør, menn som Frank - kun ute etter penger og makt - ikke ulik mennene i dollars-filmene, og menn som Harmonica - styrt av selve urinstinktet: hevn. Drømmerne er håpløst underlegne, virkelighetsfjerne og urealistisk blir de lett ofre for Frank og hans like. Kampen blir stående i mellom "dollars" og "hevn".
Et annet element som skiller Ondt blod i Vesten fra Leones tidligere westernfilmer, er introduksjonen av Kvinnen. Kvinner har Leone tidligere bare brukt som staffasje. Man kan kankje tro at det var fordi Leone laget filmen for et amerikansk studio at Kvinnen kom på banen, for å sikre "the love interest" så og si (noe som mer eller mindre var/er obligatorisk i amerikanske filmer). Men introduksjonen er vellykket. Historien får en annen dybde, bildet blir mer nyansert og Leones "realistiske" westerns blir mer realistisk; handlingen er tross alt flyttet fra kirkegårder og skjulesteder til et lite bysamfunn i hjertet av Amerika. Sammen med småskurken Cheyenne står Kvinnen utenfor kampen i mellom Frank og Harmonica. De er sliterne i filmen, de som har nok med å klare seg fra dag til dag.
Leone kalte filmen "the western to end all westerns", men slik ble det ikke, snarere tvert i mot: hans westernfilmer bidro til en kortvarig revitalisering av genren. Amerikanske westernfilmer ble sterkt preget av både voldsskildringene og karaktertypene - f.eks. anti-helten - som man fant i Leones filmer.
Kuriosa: Filmen har verdens lengste "credits", ikke mindre enn 12 (praktfulle) minutter tar det. Og, hvis du aldri riktig har skjønt hva uttrykket "piggtråd-gitar" innebærer, vet du det etter å ha sett denne filmen.
ahk