Sammen med Godards Til siste åndedrag og Resnais' Hiroshima Mon Amour, utgjorde Truffauts På vei mot livet startskuddet for den franske Nye Bølgen. Året var 1959. Nye ansikter dukket opp fra "ingenstedshen". Nye temaer fant veien til lerretet, og ikke minst - en helt ny vitalitet ga seg til uttrykk. Det var Truffaut som, sammen med sine venner og kollegaer Godard, Chabrol, Rohmer og Rivette i tidsskriftet Cahiers du Cinema, gikk i spissen av frontalangrepet mot de tilstivnete konvensjonene de mente rådet grunnen i fransk film. Det var den aggressive polemikeren Truffaut som i 1958 ble utestengt fra filmfestivalen i Cannes. Men det var samtidig den samme Truffaut som i Cannes året etter debuterte - og vant Gullpalmen - med den kanskje mest personlige og finstemte filmen på mange år.
I motsetning til regissør-kollegaene Godard og Resnais, som i langt større grad eksperimenterte med filmmediet, med jump cuts og forskjellige tidsplan, vender Truffaut i stedet sin interesse mot det humanistiske aspektet - og viser en sjelden følsomhet og presisjon i karaktertegning og miljøskildring. Truffaut framstiller 13-åringen Antoine Doinels prøvelser med selvbiografisk ømhet. På vei mot livet må være den av de franske bølgefilmene som viser flest aner tilbake til neorealismen, og som i så måte ville vært den filmen som ville falt den Nye Bølgens "gudfar", André Bazin, mest i smak - hadde han levd. "I believe a work is good to the degree that it expresses the man who created it". Både Bazin og Truffaut tok dette Orson Welles sitatet til sitt hjerte. Bazin i sin filmkritikk, Truffaut etter hvert også i sin filmproduksjon.
Til tross for filmens på alle måter alvorlige tema, er tonen lett og stilen lekende. Truffaut dveler ikke unødig ved sine høyst sannsynlig bitre barndomsminner, men framstiller en vanskelig og hard oppvekst i all sin mangefasseterte subjektive realisme. De mørke sidene er skildret med humor, de lyse med vemod. Nostalgien, eller det sentimentale, får aldri overtaket. Antoine Doinel er en anti-helt, á la Chaplins landstryker. Og lik Ingemar i den ikke ulike Mitt liv som hund , vet vi at Antoine nok vil klare seg riktig så bra til slutt. Truffauts barn befinner seg i grenselandet mellom Cocteau/Melvilles Les Enfants Terribles ("De forskrekkelige barna") og Jean Vigos opprørere fra Zero de Conduit ("Null i oppførsel"), der virkeligheten ikke er mer rigid enn at avstanden til det fantastiske er å skrå over gata. "Truffauts film makes me think of the magician who says: - Look! Nothing in my hand, nothing in my pockets! Dazzling tricks follows, and out of the hat pops the unexpected." Sitatet kan stå som et godt bilde på hvordan Truffaut klarer å skape det uventede ut av det vi ser rundt oss til daglig.
På vei mot livet vil bli stående som en av de mest finstemte debutfilmene noensinne. Mye av grunnen til dette ligger i Truffauts omgang med skuespillerne, særlig de yngste av dem. Jean-Pierre Leaud som lille Antoine skulle følge Truffaut i en hel rekke filmer om Antoine Doinels videre liv, og nærmest bli som en sønn for Truffaut.
ys