Den første januar 1918 tok Trondheim kommune over driften av Verdensteatret, som dermed ble den første kommunale kinoen i byen. I nabokommunen Strinden, derimot, hadde de folkevalgte ikke vist megen interesse for å bli kinosjefer. Dette gav distribusjonsselskapene Metro-Goldwyn og Universal Pictures mulighet til å starte kinodrift. Men hensikten med denne kinoen var ikke først og fremst å gi plebeiiske bondetamper i landbrukskommunen Strinden et filmtilbud, nei de private kinoeierne ønsket å lokke til seg det store kinopublikummet i Trondhjem by. Beliggenheten ble derfor meget strategisk lagt tett opp til kommunegrensen, med trikkeholdeplass ved døra.
Men å omtale dette som en "kino" er vel strengt tatt fornærmende. For da annonsen for åpningsfesten stod i avisene i januar 1921 het etablissementet "Rosendal Teater". Dette var nemlig en fin og fornem kino, unnskyld: et teater, som foreviste "kvalitetsbilleder". Dette ble da også tydelig indikert ved åpningen søndag 22. januar 1921. Det fremmøtte publikum bestod av representative borgere i sin fineste skrud. Begrepene "film" og "kino" var hos enkelte fortsatt noe assosiert med forderv og pestilens og slett ikke sett på som husren underholdning. Åpningsforestillingen bestod derfor av anerkjente kunstnere som fremførte seriøse underholdningsnummer. Blant annet dirigerte komponisten Ole Olsen divisjonsmusikken under urfremføringen av verket "Rosendalmarsj". Ifølge anmelderen i Adresseavisen trådte han inn på scenen "iført ordener og portifikalier under et brus av fanfarer og applaus." Det hørtes også et beundrende gisp fra publikum da "landets mest kjente sangerinde", Ellen Guldbranson, sang til "Våren" av Grieg. Det ble også vist film ved åpningen. Men heller ikke ved en kinoåpning var film ansett som passende underholdning. Et par akter av filmen Madame Du Barry (Ernst Lubitsch, 1919) ble vist, og i anmeldelsen het det "men dette kunne gjerne vært sløyfet."
Ved den første ordinære filmvisningen ble Kaksen på Øverland vist. I årene som kom fortsatte Rosendal å satse på populære amerikanske og norske filmer, og ble på tjuetallet betraktet som en kvalitetskino. Rosendal Teaters utseende bidro til dette inntrykket. De høye søylene og den klassiske fasaden gjorde at man gjennom tidene har omtalt bygningen som et hellensk tempel. Kinoen var også smakfullt innredet etter tiden, med en romslig vestibyle, søyler innfelt mellom storslåtte veggmalerier og en pen balkong høyt hevet over parkettsetene.
I Trondhjem by satt de kommunale myndigheter og rev seg i håret over at de aldri gjennomførte sitt vedtak om bygging av en kino i Østbyen. For Rosendal Teater ble en populær kino blant byens befolkning. Den var drevet av amerikanske utleiebyråer og hadde derfor bedre tilgang på populære amerikanske filmer enn de kommunale kinoene i byen. Dette førte til at Trondhjem opprettet en kommisjonærstilling i Kristiania som skulle sørge for å skaffe attraktive filmer til de kommunale kinoene, uten at dette var spesielt vellykket. Samtidig gjorde Rosendal Teater det godt. De hadde anskaffet et dyktig kinoorkester av anerkjente musikere, i pausene var det ofte live-opptreden og hver søndag var det cabarètforestilling med populære artister og kunstnere.
Men også Rosendal fikk føle de "harde tjue-åra". De dårlige tidene gjorde at kinobesøket sank drastisk. Det var faktisk snakk om en halvering av kinobesøket i byen fra 1921 til 1927. Det ble ikke så lukrativt å drive kino lenger, og kanskje var det nettopp dette som fikk eierne av Rosendal til å proklamere i avisene at de hadde bestilt lydanlegg og aktet å ha lydfilmpremiere 15. september 1929. De kommunale kinodriverne inne i Trondhjem hadde så langt vært avventende overfor fenomenet lydfilm. Dette var jo en ny oppfinnelse og de anså den for å ha en usikker fremtid, lyd på film kunne jo fort bli for en døgnflue å regne. Men Rosendals innkjøp ble sett på som en trussel og sannsynligvis fikk eierne det akkurat som de ønsket da Trondhjem kommunale kinematografer undertegnet en avtale om å leie Rosendal Teater for 40. 000 kroner året. Dermed var eierne sikret en pen inntekt og kommunen var kvitt en brysom konkurrent. Det hører med til historien at det bestilte lydannlegget fra Western Electric aldri ble montert på Rosendal, i stedet ble Verdensteatret byens første lydkino. Og fra september 1929 ble altså Rosendal drevet av kommunen.
Rosendal fikk sitt lydanlegg i 1931. Tre år senere var Rosendal blitt den billigste kinoen i byen med billettpriser på henholdsvis kr. 1.00/0.50. Publikumstallene raste nedover tidlig i de harde tredveårene, senkingen av billettprisene var henvendt til det store publikumspotensialet som fantes i arbeiderstrøkene på Lademoen. Rosendal Teaters æra som fornem kino var definitivt over. Trondheim kommune fornyet likevel leieavtalen, de tok ikke sjansen på konkurranse igjen. Mot slutten av tredvetallet steg atter en gang spilleinntektene på Rosendal mot eventyrlige høyder, det var denne kinoen som nå hadde den største økningen i publikumstilstrømmingen. Dette hadde nok også mye å gjøre med at Rosendal begynte å få en viktig posisjon hos det store barnepublikummet. I følge besøksstatistikken på tredvetallet var det barnepublikummet som økte mest. Det som tidligere hadde vært barnas fremste kinobastion, Biografteatret i Cirkus, stengte dørene i 1931. Etterhvert var det Rosendal som skulle få overta denne tvilsomme posisjonen hos den yngre garde. Det økende presset mot Rosendal var faktisk en av grunnene til at man på denne tiden vedtok å legge Sentrum kino såvidt langt mot øst i byen.
Under krigen ble kinoene kontrollert av nazistene og brukt til propagandavirksomhet. Blant annet skulle det ved hver forestilling også vises en tysk filmavis. Ved ingen andre kinoer i byen var motstanden og protestene heftigere enn ved Rosendal kino. Mishagsytringer og piping under disse visningene var daglig kost. Situasjonen toppet seg tre måneder etter okkupasjonen, den 8. juli. Ved visningene av ukerevyene dagene før hadde det vært endel piping, det var særlig scener med døde soldater som publikum reagerte på. Kinostyret bestemte at ukerevyen skulle vises etter hovedfilmen slik at de som ønsket det kunne forlate salen. Da det var knappe fire minutter igjen av ukerevyen begynte noen publikumere å pipe og slenge ut høylydte bemerkninger. Ytringene ble besvart fra tyske soldater i salen som samtidig stormet mot utgangene. Bråket hadde vart mindre enn et halvt minutt da det hørtes et skudd i mørket. Filmen ble øyeblikkelig stoppet og lyset slått på. Det viste seg at tyske soldater hadde trukket våpen og marsjerte opp og ned i sidegangene med pistoler rettet mot publikum. Publikummere som allerede hadde forlatt forestillingen var blitt stoppet av soldater med våpen utenfor kinoen. Det hele så ut til å være en planlagt aksjon fra tyskerne etter gjentatte "provokasjoner" fra Rosendalpublikumet. Ti publikummere ble fraktet bort på ventende lastebiler, men de ble løslatt senere på natten. De kommende dagene måtte man vise den aktuelle ukerevyen med lyset på og med fire politikonstabler tilstede for å sørge for ro og orden. Men demonstrasjonene fra Rosendals publikum tok til igjen etter en tid. Og juletider det første krigsåret ble Rosendal den første kinoen i Trondheim som ble stengt i en periode som en reprimande fra de tyske myndigheter.
I årene etter krigen ble Rosendals fremtid mer usikker. Lokalet begynte å bære preg av å ha hatt et trofast publikum, og de kommunale leietagerne vurderte å bygge ny kino. Etter hvert begynte voksenpublikummet å svikte, men barna forble desto mer trofaste mot Rosendal. Det som en gang hadde blitt kalt et tempel ble nå omtalt som en bule. Mye av grunnen for dette var nok også at Rosendal var blitt en kino som i stor grad ble benyttet av den store klassen av arbeidere i området. Trondheim kommune fortsatte å fornye leieavtalen, inntil de fikk tilbud om å kjøpe kinoen i 1957. Bortsett fra at stolene hadde blitt skiftet i 1955 (man hadde fått kjøpt de gamle setene fra Colosseum og Eldorado i Oslo) var ingen ting blitt gjort med bygningen siden åpningen. Rosendal ble stengt et halvt års tid og gitt en ansiktsløfting. På høsten 1957 var det nyåpning, kinoen hadde nå fått bredere lerret, større hellingsvinkel på gulvet og ventilasjonsanlegg. Samtidig ble veggmaleriene i salen overmalt, og omtrent slik ser salen fortsatt ut. Ser man nøye etter kan man forsatt finne et par av de originale veggmaleriene bevart bak i salen .
Rosendal forbindes først og fremst som westernkinoen. Alle
Trondheimsgutter i femtiårene skryter på seg en ærerik
karriere som stamgjest ved Rosendal i sin ungdom. Filmene later det til at
mange har glemt, med det handlet i hvert fall om cowboyer og indianere. Det var
etter sigende slik en kultur omkring det å gå på kino for en
ung mann den gangen. En Ilagutt måtte forsere fiendtlige områder
som både Bakklandet og Møllenberg, og bli utsatt for adskillige
farer før man kunne ri inn på Rosendal. Det tryggeste var å
ta prærietrikken, men da ville det blitt lite å skryte av til
kommende generasjoner. Kom man levende frem til Rosendal var farene langt fra
over, her måtte man passe seg for Lamo-rampen som hevdet å ha visse
territoriale krav i området. Respekt og autoritet var hos dette
publikummet knyttet til mengden av brylkrem i håret og overbevisende
trusler om å dele ut en "hævar" eller to. Først når
man kom innenfor fortets trygge murer var man sånn noenlunde sikker
på å komme ifra turen med livet i behold. Innenfor regjerte nemlig
kinovaktene med hård hånd og unge lømler fra de forskjellige
områder fant i dem en felles fiende. Overinspektør Kalland var den
som var mest fryktet. Han hadde vært ved Rosendal siden starten og tillot
ikke at hans kjære kino skulle bli lemlestet av unge krapyl. I
øyeblikk av edruelig selvinnsikt hender det at guttene idag kan medgi at
de kanskje var litt "troillat" med Kalland. Galleriet var den tryggeste og
beste plassen i kinoen. Store gutter i femtiårene blir ennå i dag
blanke i øya når de får høre at det er revet. Der
oppe hadde de en god posisjon til å knalle løs med
kruttlappammunisjon om John Wayne skulle ha behov for støtte. Ble man
sittende under galleriet derimot var man utsatt. Ifølge muntlige
overleveringer hendte det at det kom såvel skumle sølvpapirkuler
som vannbomber susende. I følge samme kilder kunne vannbombene
også inneholde langt mer ubehagelig stoff enn vann...
Men Rosendal har aldri vært noen rendyrket westernkino. Åraken til dette ryktet skyldes nok til en stor grad en slags selektiv hukommelse hos eldre kinogjengere som hevder å huske å ha sett filmer på Rosendal som de beviselig må ha sett på andre kinoer. Det hører visst liksom med det at de største filmopplevelsene skjedde på Rosendal. Mange av filmklubbens medlemmer vil på sin side sannsynligvis først og fremst forbinde Rosendal med Tarzan-filmer. Sant nok fikk Rosendal sin markante programprofil etter hvert. Det var de lettere underholdningsfilmene som har preget Rosendal i stadig større grad etter krigen og ut over femti- og sekstitallet. Filmene om Telegrafstolpen og Tilhengeren, de svenske Nils Poppe-filmene og Abbot og Castello var gjengangere på Rosendal og ble ikke satt opp ved andre kinoer i byen. Filmer med kruttrøyk i var også selvsagte Rosendalfilmer og titler som dette preget programmet i stadig større grad: En cowboy rydder opp, Den siste mohikaner, Gullgraverens hevn eller hva med Den Røde dal, ifølge reklamen "En film for hestevenner og dem som liker wild west med fart og spenning."
Rosendal har også innehatt kultstatus blant NTH-studenter. De hadde av en eller annen grunn gitt den franske filmskuespilleren Eddie Constantine heltestatus og møtte på femti- og sekstitallet trofast opp i gallaantrekk ved premierene. Når de avholdt sine "Eddie-valer" til ære for stjernen dro man i chartret trikk til det hellige tempel på Rosendal. Den type filmer Eddie Constantine spilte i på denne tiden ble regnet for lavkultur, og populariteten hos studentene var kanskje et uttrykk for datidens gutterølping. Adresseavisen anmelder filmen Stemmen uten ansikt på denne måten i 1965: "Hans samspill med de usedvanlig lekre kvinnelige innslag tyder også på at sjarmen er i behold. Dermed skulle det være klart at "Stemmen uten ansikt" vil sikre hele tilhengerskaren en hyggelig kveld." Men da slåsskjempen og wiskykonsumenten Eddie dukket opp som spesialagent i oppdrag på planeten Alphaville i Godards film med samme tittel (1965) bleknet hans ærefulle stilling blant skuffede studenter. Ennå uttales det av de som hevder å ha opplevd seansen: "Da dreit Eddie'n sæ ut!" Han er førøvrig stadig tilstedeværende på Rosendal, i form av et portrett på veggen mellom to rokokkosøyler.
I 1969 skjedde den siste større ombyggingen. Galleriet ble fjernet for
å gjøre plass til et nytt maskinrom, og bygningen ble pusset
på utvendig. Mange stilte seg uforstående til at det var verd
å koste på den gamle rønna over 300.000 kroner i en tid da
publikumstallene påny sank. Men samtidig fikk kommunen rasjonalisert
driften ved at maskinrommet kunne betjenes av èn person alene. I
desember 1986 ble John Wayne i Rio Bravo den siste som fikk ri over
lerretet i kommunal regi. Rosendal ble nedlagt som kino, sviktende
besøkstall og driftsunderskudd ble oppgitt som grunn. En tid så
husets fremtid usikker ut, det var tale om en slags vekselbruk mellom teater og
film. Men det gamle teatret ville fortsatt være kino. Høsten 1989
ble det atter en gang liv på lerretet, da i kombinasjonen pub og
filmklassikere. Avdeling for kirke, kultur og fritid som utleiere ønsket
fortsatt aktivitet i huset og Trondheim kino stod ansvarlig for visningene.
Publikum kunne se en James Bond-kavalkade, musikkfilmer som The Wall eller
klassiskere innen westergenren og drikke øl og spise pizza
samtidig! Rosendal ble også benyttet til førpremierer
på musikkfilmer. Tidvis var disse forestillingene godt besøkt men
det var vanskelig å holde en stabil drift, og etter hvert svant
forestillingene hen.
Etter Sentrum kinos død i 1991 og med etableringen av Cinemateket flyttet både Trondheim Filmklubb og Cinemateket inn på Rosendal Teater høsten 1993. En uvant beliggenhet for filmklubben som bokstavelig talt har vært vant til å holde til i mer sentrumsnære strøk. Men etter en omstillingsperiode ser det ut til at man har funnet seg vel til rette i sin schizofrene tilværelse under samme tak som en sportspub, unskyld; sportspøbb. Og på denne måten er det fortsatt liv i det ærverdige tempelet som har gjort en innsats det står respekt av gjennom tre fjerdedeler av filmens hundreårige historie.
Trond E. Haugan