Pål Løkkeberg var på slutten av 60-tallet og på begynnelsen av 70-tallet et forbilde og en inspirator for en hel generasjon av norske filmskapere. Med de to spillefilmene Liv (1967) og Exit (1970), viste han seg som en moderne filmregissør med et blikk for strømninger utenfor den norske produksjonen, og med en klar vilje til å finne et filmuttrykk som var både modernistisk og samtidig tilpasset den norske virkeligheten han ville skildre.
Exit handler om en kvinnes oppbrudd. Maria, spilt av Påls hustru Vibeke Løkkeberg, lever i et tomt og dødt ekteskap. Hennes arbeide som svømmelærerinne er heller ikke noen utfordring. En dag møter hun imidlertid den danske rørleggeren Lou. Sammen med Lou og hans venn Jens, en små-gangster med drag av dikter-bohem, raner hun et postkontor og flykter ut i skjærgården med de to mennene. Flukten skaper ny spenning, og filmens rytme drives opp mot den overraskende og provoserende slutten.
Løkkeberg hadde bakgrunn fra filmskolen IDHEC i Paris, der han gikk på slutten av 50-tallet. Inspirasjonen fra den nye bølgen var dermed naturlig, og er tydelig i Exit. Denne filmen er svært Godard-inspirert, og kan minne om hans Pierrot le Fou (1965). Felles med Godard hadde Løkkeberg den modernistiske stilen, samt en fascinasjon overfor genrebilder fra amerikansk film. Smågangsterne i Løkkebergs film er uvanlige i norsk sammenheng, men velkjente fra mange franske og amerikanske filmer.
Etter langvarig holmgang med det norske filmsystemets støtteordninger og filmpolitikk, vendteLøkkeberg seg i stedet mot teateret. Hans to filmer, og spesielt Exit, er imidlertid viktige begivenheter i norsk filmhistorie, og samtidig filmer som har tålt tidens tann. Fremdeles har de spenning, fremdeles kan de vekke undring og uro.
gi