Det er en av fransk films store, tilbaketrukne, nesten mytiske skikkelser, som med sitt hovedverk La Belle Noiseuse endelig presenteres for publikum i Norge. Jaques Rivette har de siste tolv årene hatt en posisjon som en av fransk films grå eminenser. En lett utilregnelig særing og høyt begavet filmteoretiker, som med sine egne verker hittil ikke har kunnet sprenge seg ut av det tenkte og få et større publikum i tale. Men på Cannes-festivalen i 1991 skjedde mirakelet. Den 63 årige Rivette presenterte La Belle Noiseuse, som ble hedret med juryens Grand Prix Special, og som av de forhåndsskeptiske festivaldeltagere ble karakterisert som festivalens beste film, en verdig gullpalmevinner, hvis det da ikke hadde vært for juryen med Roman Polanski som president på forhånd hadde bekjentgjort, at "palmene" i år skulle gå til en publikumshit og ikke til film for kunstkinoene. Derfor fikk Coen-brødrenes Barton Fink rimelig nok - på disse premisser - førsteprisen.
Jaques Rivette er gammel i gamet. Fra 1950 var han medarbeider ved "Gazette du Cinema" sammen med de senere mer kjente regissørene Jean-Luc Godard og Eric Rohmer. I begynnelsen på 50-tallet regisserte han flere kortfilmer og han fotograferte Truffauts første kortfilm Un Visite. Fra 1952 var han medarbeider ved og 1963-65 sjefredaktør for "Cahiers du Cinema", det sjelsettende organ for "den nye bølgen. " Jaques Rivette tilhører altså den store generasjonen i fransk film, men han har aldri nådd samme posisjon hos publikum eller kritikerne som François Truffaut, Claude Chabrol, Eric Rohmer og Jean-Luc Godard. Truffaut talte alltid varmt om Rivette. I sin debutfilm På vei mot livet lar Truffaut familiefaren begeistret forkynne, at i aften skal de alle sammen inn og se Paris tilhører oss, Jaques Rivettes sterke debutfilm, som slettes ikke er en film som nettopp denne familien ville strømme til, men som Truffaut bevilget en liten reklamespot, da han hadde sjansen til det.
La Belle Noiseuse har Balzacs novelle "Det ukjente mesterverk" som utgangspunkt. Den har imidlertid så lite til felles med novellen at man ikke kan kalle den en filmatisering av den. Filmen forteller snarere en historie som er det motsatte av novellens! I Balzacs novelle lever maleren Frenhofer i 10 år med et maleri, som om kunstverket var hans elskede. Når så en pike av kjøtt og blod skal stå modell til maleriets siste fase, velger han å male over kunstverket, og i overmalingen ser han dets fullendtgjørelse. Samme natt brenner han alle sine bilder og dør. Rivettes Frenhofer har forsøkt å glemme sitt mesterverk hele tiden i de 10 årene som har gått siden han gav opp å fullføre sitt verk "La Belle Noiseuse. " Dette fordi hans kone stod modell til det, og han følte at kunstverkets eventuelle ferdigstillelse var en trussel mot deres ekteskap. Et platonisk møte med en yngre kvinne gir ham inspirasjon til å fullføre verket, og han gjør det ferdig med den unge kvinnen som erstatning for sin kone.
Med den unge kvinnen som modell blir det en kamp for å få kunstverket ferdig. Alle de involverte møter nye sider ved seg selv og sine omgivelser, sider som ikke alltid er behagelige og som truer balansen dem i mellom.
ol