Mange vil nok oppleve Paraplyene i Cherbourg som en underlig film, men også en sprudlende, fargerik og optimistisk film. Et kjærlighetens melodrama, der replikkene synges, der scenene er romantiske og dekorasjonene er gjort i klare, nesten glorete farger. Noe så sjeldent som en fransk musical fra 60-tallet, som ble Gullpalmevinner i Cannes, fikk en Oscar og en rekke andre priser. Jacques Demy var en utypisk regissør fra den franske Nye bølgen. Mens Godard, Truffaut og andre ledende bølge-regissører ofte var opptatt av å skildre sinnets forvirring; følelsenes maktesløshet og kjærlighetens nederlag, lager Demy med Paraplyene i Cherbourg en hyllest til livet og kjærligheten. Det regner ofte i Cherbourg, men dette er likevel en svært hyggelig høstfilm - en fransk Singin In the Rain.
"Come, let's glorify", sier en amerikansk evergreen - en standardklisje som er uunværelig i filmens store drømmefabrikk. Men få unngår å havne i det krampeaktige. Demy lykkes, i det han bestreber seg på å gjøre poesi ut av et bevisst valgt banalt stoff. Tungt regn skyller ned over småbyen Cherbourg allerede i fortekstene. En hånd rekkes prøvende fram, en paraply slåes opp og ut i regnet strømmer en festlig parade av paraplyer og sydvester. Piker og marinegaster i sterke farger tripper og marsjerer, og tegner diagonaler og mønstre ut over de speilblanke brosteinene. Ut av farger og musikk - sentralt står Michel Legrands mange kjente komposisjoner - vokser en sjelden eventyrstemning.
Vi skal få høre historien om unge Genevieve (Catherine Deneuve) som arbeider i morens paraplybutikk og forelsker seg i Guy som jobber på bensinstasjonen. De skilles når han innkalles til militærtjeneste i Algerie, en innkalling som fører til en nesten ekstatisk samfølelse mellom de to. Demy lar dem sveve hjem til deres første og eneste forening. Guy reiser, og Genevieve er gravid. Men får Cherbourgs store kjærestepar hverandre? I Paraplyene i Cherbourg synger alle om kjærligheten. Kjærligheten er filmens tema, men ingen dør av kjærlighet og alle blir lykkelige så godt de kan. Slik lyder Demys på en gang så melankolske og optimistiske livsvisdom.
Bente Haarstad