Det er rimelig friskt å debutere som spillefilm-regissør med en film som er blitt en kult-klassiker av slike dimensjoner som Eraserhead, en film som ikke ligner noe som er laget tidligere og som faller utenfor alle vanlige kategorier; skrekk, surrealisme, eksperiment-film, ekspresjonisme eller hvilken -isme man enn kan finne på så har Eraserhead elementer av den i seg uten å være noen av delene. Den er komplett uforståelig samtidig som den har en streng indre logikk som gir den et skinn av forståelighet. Men i det øyeblikk du skal forklare de geniale metaforene i filmen så forstår man at Lynch har delt ut for få brikker til å kunne sette sammen et forståelig univers, eller kanskje man har fått for mange? Kritikerne har trukket inn astral-planet, det ufravikelige post-apokalyptiske scenario og multi-dimensjonelle virkeligheter uten å komme noe nærmere en mulig kontekst å sette filmen i. Det nærmeste man kommer er vel å si at man befinner seg i psyken til en manisk-depressiv eller en psykopatisk massemorder på god vei til å avslutte et personlig helvete. Nærmere enn dette har vel film-mediet neppe vært industri-begrepet slik vi kjenner det fra bildende kunst og musikk.
Noen handling er det ikke mulig å beskrive, grensene mellom drøm og realitet i filmen er så flytende at man kan si de er ikke-eksisterende. Lynch sier selv som en sammenfatning av filmen: "A Dream of dark and troubling things. " Personlig er jeg av den oppfatning at mannen forsøker å manipulere tilskueren inn i en slik tilstand at forstanden gir opp og underbevisstheten tar over reaksjonene på filmen. De som når denne tilstanden vil i ettertid hevde å ha sett noe stort, mens den resterende gruppen stiller seg totalt avvisende til påstandene om filmens iboende kvaliteter. For å sette tilskueren i denne tilstanden benytter Lynch seg av de fleste virkemidler film-mediet innehar, pluss noen ekstra. Grovkornet svart/hvitt-film er et bra utgangspunkt, lyd-sidens evigvarende industri-støy i grenseområdet for den menneskelige hørsel et annet fikst trekk. Røyk, lys og lange strekk uten dialog forsterker den uvirkelige stemningen, samtidig som tilstedeværelsen av gjenkjennelige situasjoner, som middag med svigerforeldrene og mating av spedbarn, gjør identifikasjonen mulig.
Eraserhead er et praktbevis på at inspirasjon er viktigere enn penger når man skal lage visjonær film. Den er spilt inn over 5 år i helger og ferier, på et ikke-eksisterende budsjett og gjorde Lynch til en regissør med fritt valg på øverste hylle av stor-prosjekter. Neste film ble Elefantmannen og disse to ga ham muligheten til å regissere Dune, den til da største satsingen i filmhistorien rent pengemessig. Sjeldent har man sett større flopp, men senere har han vist gamle takter i filmer som Blue Velvet og TV-serien Twin Peaks.
Eraserhead er ofte blitt anbefalt kun for de med sterke nerver, noe jeg ikke kan si meg enig i, selv om stemningen er uhyggelig, så finner man ingen brutale eller voldelige sekvenser, filmen blir kun hva seeren gjør den til. En film som ingen filmentusiaster bør gå glipp av, selv skal jeg varme opp med The Pixies' versjon av "The Radiator Song", retitulert "In Heaven". . .
krj