Bennys video

Michael Hanekes Bennys video er en nådeløs og pinefull framstilling av Benny, en ganske alminnelig ung gutt, som en dag tar livet av sin venninne med en slaktepistol. Det er i aller høyeste grad Europa av i dag det handler om: Det er lett å kjenne seg igjen i den østerriske hverdagen, der tenåringen Benny småkjeder seg litt i en tilværelse fyllt med skolegang og formålsløs fritid. Bennys foreldre er passe borgerlige, arbeidende mennesker, som ikke har all verdens tid til overs for sin sønn. Men alt i alt får vi inntrykk av en ressurssterk familie, som ikke avviker mye fra den sosialdemokratiske normen. Men det er nettopp all normaliteten opp i det hele som først og fremst virker skremmende i denne lille historien som godt kunne vært hentet fra den norske virkelighetens små tabloidnotiser.

I løpet av et besøk på landet får Benny tilfeldigvis beskue en ganske vanlig, men ikke mindre brutal, slakt av en kalv. Før familien vender tilbake til byen, napper Benny i ren nysgjerrighet med seg onkelens slaktepistol. Vel hjemme fortsetter det monotone livet. Benny er med i en videoklubb, og tilbringer mang en kveld alene hjemme foran skjermen. Foran det persiennetildekte vinduet sitt har Benny plassert en TV-skjerm. I tillegg har han satt opp et kamera som vender ut mot gata, slik at han i stedet for utsikten fra vinduet, kan se videoøyets registrering av gatebildet. En dag møter Benny ei jente fra skolen og inviterer henne med hjem. Alene hjemme filmer han henne med videokameraet sitt mens han overtaler henne til å trekke avtrekkeren på slaktepistolen, mens hun holder munningen mot seg selv.

En ung gutt har helt umotivert, og kanskje uten å ville det, drept en jevnaldrende. I seg selv grusomt nok, men det er når foreldrene oppdager udåden, og Haneke viser deres beskyttende reaksjon at Bennys video virkelig berører noe skremmende. For det er ikke - slik det kan virke ved første øyekast - først og fremst videovolden Michael Haneke vil til livs. Det er mer mangelen på fasthet, engasjement og moralsk ryggrad hos foreldrene som har ført Benny ut i et farlig moralsk vakum. Med et visuelt asketisk fortellergrep, lik en Robert Bresson, konfronteres vi av Haneke med denne helt normale galskapen som kalles likegyldighet, men som egentlig er redsel og feighet. For et publikum som har latt seg fascinere av tidsriktige massemorderfilmer som Henry, A Portrait of a Serial Killer og Man Bites Dog for deres autentisitet, anbefales dette møtet med Benny og hans foreldre som en nødvendig hestekur.

Yngve Sæther