FlaggermusvingerI disse tider hvor filmatiseringer av de norske klassikerne har en gullalder, der særlig Undset og Hamsun får mye oppmerksomhet, er det på tide å trekke frem en av de andre store norske forfatterne, Hans E. Kinck. En mann som alltid har levd i skyggen av de andre, mer leste forfatterne fra slutten på forrige århundre. Mye av grunnen til at Kinck ikke hadde samme status som disse var nok hans tilnærming til det "norske"; nordmenns levesett og lynne. I en periode hvor nasjonalromantikken hadde fritt spillerom, viste Kinck frem de mørke og mindre flatterende sidene ved den norske kulturen. De sidene alle visste var der, men som ingen kunne beskrive så bitende som Kinck. Hans styrke var kortformen, novellen, som han gjennom sine syv novellesamlinger dyrket til det nesten perfekte.
I Flaggermusvinger har Emil Stang Lund satt sammen filmatiseringer av tre av de beste novellene; "Den nye kapellanen", "Kvitsymre i utslåtten" og "Felen i ville skogen" til en langfilm. Den Nye Kapellanen og Kvitsymre i Utslåtten var kortfilmer som Lund hadde laget i henholdsvis 1987 og 1990, og som ble nominert til Amandaprisen. Den tredje, Felen i Ville Skogen, filmatiserte han etter å ha bestemt seg for å sette sammen en episodefilm, tilsvarende Tancred Ibsens Storfolk og Småfolk (1951). Samtidig konstruerte han en slags ramme rundt de tre fortellingene, for å bringe oss fra den ene til den andre historien. I anledning av denne langfilmen fikk Lund den erfarne polske klipperen Marek Denys til å klippe om de to første kortfilmene, noe som må sies å være meget vellykket. De har fått en større dybde og tetthet som en bare kunne ane i den første versjonen.
Selve handlingen i de forskjellige filmene beskrives best av hvilke menneskelige trekk som blir behandlet. I Den Nye Kapellanen er det nysgjerrighetens farer og virkningen av isolasjon på sinnet som er temaet. Mens i Kvitsymre i Utslåtten er det seksualiteten, kjærligheten og bedraget som avslører personenes karakterer og i Felen i Ville Skogen er det angsten og de utemmede kreftene i menneskesinnet som er i en evig kamp med naturen. Denne kampen kan mennesket umulig vinne. Felles for de tre filmene er vår lengsel etter det ukjente, det vi aldri kan nå og som er mye av drivkraften i våre liv. Samtidig er naturen ekstremt tilstedeværende, den er ikke bare en kulisse som historiene utspilles i, men en kraft som gjør noe med menneskene. Stemningen og de suggererende bildene blir underbygget av Randall Meyers musikk, etter min mening noe av det aller beste som noensinne er gjort av filmmusikk i Norge og vel verdt billetten alene.
KRJ