Herkules - den store helten

Av Birger Andresen

Den store sagnhelten Herkules har selvfølgelig sin plass blant stjernene. Dette stjernebildet inneholder nordhimmelens flotteste kulehop, samt flere interessante stjerner.

Mytologi
I gresk mytologi er Herkules den av heltene som kanskje er koblet til flest legender. Med sine kjempekrefter hjalp og beskyttet han vanlige mennesker mot maktmisbruk og mot Gudenes vrede. Herkules var sønn av gudenes gud; Zevs, og den jordiske kvinnen Alkmene. Zevs hustru, den mektige Hera, mislikte sterkt alle barna Zevs hadde med andre enn henne. Og av alle disse hatet hun Herkules mest. Hun stod derfor bak mange av problemene og monstrene som Herkules måtte håndtere. Noen av de mest kjente legendene er hans tur til Hades i dødsriket, hans kamp mot Minotaurus i labyrinten og vannslangen, Hydra, som grodde ut to nye hoder hver gang Herkules hogg av ett. Det var også Herkules som kastet løven opp på himmelen. Mange av disse historiene er kjent fra TV-serien om Herkules. Jeg skal her nøye meg med en av de litt mindre kjente, men ikke desto mindre fantasifulle historiene, nemlig den om hvordan Melkeveien ble skapt. Som halvgud var ikke Herkules udødelig. Dette syntes guden Hermes, han som stadig hastet over himmelen i sine bevingede sandaler, var trist. Hermes var nemlig svært glad i den nyfødte Herkules. Og Hermes visste råd; gudemelk fra Heras bryst ville gjøre Herkules udødelig. Men det var jo ikke noen enkel oppgave å få dette til all den tid Hera hatet Herkules så intenst. Men Hermes lurte seg opp til Hera en gang hun sov. Der la han den lille krabaten på plass, og han sugde i seg så mye melk han orket - og en god del mer. Unger var jo ikke mindre glupske på den tiden, må vite. Da begynte plutselig Hera å røre på seg. Nå var det brått om siden det ville endt med forferdelse dersom Hera fikk tak i Herkules der og da. Hermes rev til seg gutten, og ilte over himmelen i sine sandaler så fort han bare kunne. Det ble en ganske vilter ferd, og derfor klemte han Herkules temmelig hardt inntil seg for ikke å miste ham. Så hardt klemte han at betydelige mengder gudemelk ble sprøytet utover himmelen. Og hver dråpe ble til en stjerne. Så når vi i dag ser Melkeveien på mørke kvelder og netter, så er det restene etter flukten til Hermes og Herkules vi betrakter.

Og om Herkules ble udødelig ? Tja, kanskje det. Han har i hvert fall fått sin egen "evige" plass på stjernehimmelen i form av et flott stjernebilde.

Å finne Herkules
Herkules finner vi, som så mange andre stjernebilder, fra Karlsvogna. Vi trekker en linje omtrent gjennom stjernene i nedre høyre og øvre venstre hjørne av firkanten i Karlsvogna som vist på figuren nedenfor. Figuren er laget med utgangspunkt i SkyMap Pro 6.

Omtrent 6 ganger avstanden mellom de to nevnte stjernene finner vi en litt skjev firkant av relativt klare stjerner i et område som ellers er ganske fattig på sterke stjerner. Som vist på figuren, er denne firkanten bare en liten del av Herkules. Oppe til venstre for Herkules-firkanten finner vi en av himmelens klareste stjerner; Vega i Lyren (Lyra). Under til høyre for firkanten finner vi et annet vakkert lite stjernebilde; "Den nordlige krone" (Corona Borealis - CrB på figuren).

Sterke stjerner i Herkules
Herkules har ingen skikkelig sterke stjerner. Det er i stedet den omtalte firkanten som tiltrekker seg vår oppmerksomhet. De tre sterkeste stjernene er a Herculis (alfa, Ras Algethi, 2.74-4.0 mag.), b Herculis (beta, Kornephoros, 2.78 mag.) og V Herculis (zeta, 2.81 mag.). En lysstyrke på 2.8 mag. er litt svakere enn Alcor/Mizar (2.23 mag.) i Karlsvogna, og litt sterkere enn den svakeste stjernen i Karlsvogna-firkanten (3.3 mag.). I tillegg til V Herculis, består firkanten av e (epsilon), h (eta) og p (pi) med lysstyrker henholdsvis 3.91, 3.48 og 3.14 mag. (det er et artig sammentreff at p Herculis har lysstyrke 3.14 mag. !!).

Variable stjerner

a Herculis (Ras Algethi, 2.74-4.0 mag.) er en variabel stjerne med rødlig farge (spektrum M5II, noe variabelt). Den er en av de største stjernene som er synlig uten kikkert. Muligens er bare Betelgeuse i Orion større. Diameteren anslås til å være ca. 400 ganger solas diameter. Dette tilsvarer drøyt 3.5 Astronomiske Enheter. Stjernens overflate ville altså nå nesten ut til Jupiter dersom dens sentrum ble plassert der solas sentrum er. Jordas bane ville i sin helhet være langt inne i stjernen (ca. 27% av avstanden fra sentrum til stjerneoverflaten). Herculis stråler trolig ut ca. 850 ganger så mye energi som vår sol. Mesteparten av energien sendes ut med rødere farge enn vårt øyne kan oppfatte (infrarødt lys, også kalt varmestråling). Stjernen hadde vært en av himmelens klareste stjerner dersom vi kunne se også infrarødt lys. Avstanden er trolig ca. 380 lyssår. Alt dette er verdt en tanke neste gang du kaster et blikk på denne enorme kjernereaktoren som skinner på oss i natten.

Lysstyrken til a Herculis varierer moderat uregelmessig (semiregulært) med en gjennomsnittsperiode på ca. 90 døgn. Betelgeuse, samt en del andre røde superkjemper, viser tilsvarende variasjoner. En økning i lysstyrke på 1.26 mag. tilsvarer en faktor på ca. 3, men variasjonene er i lange perioder ikke større enn ca. 1/2 mag. som vist på figuren fra Burnham's Celestial Handbook nedenfor.

a Herculis står på programmet til Variable Stjernegruppen i Norsk Astronomisk Selskap (NAS.VSG). Den er også en svært vakker dobbeltstjerne (se nedenfor).

X Herculis og 30 Herculis er to andre semiregulære stjerner av SRB typen (a Herkulis er semiregulær av undertypen SRC) i Herkules som står på programmet til NAS.VSG. Begge disse passer for små prismekikkerter. NAS.VSG følger i tillegg Mira-stjernen RS Herculis og RVA-type (RV Tauri type) stjernen AC Herculis. Begge disse krever middels kraftige prismekikkerter eller et teleskop. RV Tauri stjerner ikke bare varierer i lysstyrke, men forandrer spektralklasse også. Data for disse stjernene er vist i tabellen nedenfor. TAF skaffer karter til de som vil observere dem.

herkul7.gif (3846 bytes)

Periode = gjennomsnittlig antall døgn mellom to påfølgende maksimum.

Dobbeltstjerner
Med moderat store amatørteleskoper er a Herculis er en av himmelens flotteste dobbeltstjerner med en orange/rød hovedstjerne som varierer mellom 2.74 og 4.0 mag, og en grønn ledsagerstjerne med lysstyrke 5.4 mag. Fargekontrasten er vakker. Avstanden mellom de to er 4.6 buesekunder. De to stjernene er et fysisk par som roterer sakte rundt et felles tyngdepunkt. Den svakeste av de to er også dobbel, men avstanden er så liten at selv ikke de største teleskopene kan skille stjernene. Kun et spektroskop avslører at lyset kommer fra to stjerner. Systemet består derfor av minst tre stjerner. Det er lettest å se stjernen som dobbel når hovedstjernen er svak fordi stjerner er vanskeligst å skille fra hverandre (løse opp) når forskjellen i lysstyrke er stor. Også kikkertens kvalitet, objektivets størrelse, forstørrelsen som brukes og atmosfærens "dagsform" er avgjørende for observasjon av dobbeltstjerner. Se forøvrig en egen artikkel om dobbeltstjerner i dette nr. av Corona.

d Herculis er også en fin dobbeltstjerne. Dette er to stjerner som bare tilfeldigvis står nær hverandre på himmelen sett fra jorda; en såkalt optisk dobbeltstjerne. Dette ser vi fordi de to stjernene beveger seg langs rette linjer på tvers av hverandre. Avstanden er nå ca. 10 buesekunder. Dette skulle være lett å skille selv i små kikkerter, men den store forskjellen i lysstyrke (3.2 og 8.8 mag) gjør det hele en god del vanskeligere enn ellers. En forskjell i lysstyrke på 5.6 mag betyr at den ene er ca. 150 ganger så sterk som den andre. Fargene oppfattes litt forskjellig alt avhengig av teleskopets størrelse og fargesynet til observatøren. Mange oppfatter den sterkeste som lilla/blå/grønn og den svakeste som gul/hvit.

Kulehoper
Herkules inneholder to flotte kulehoper av spesiell interesse for oss hobbyastronomer; M13 og M92 som begge er avmerket på kartet til høyre.

M13 er nordhimmelens desidert flotteste kulehop. Du finner den så å si på linjen fra h til z Herculis, og ca. 1/3 av denne avstanden fra h som vist på figuren. Med en prismekikkert finner du den lett som en diffus flekk med samlet lysstyrke på 5.7 mag.. Den er så vidt synlig uten kikkert for personer med perfekt syn på gode kvelder f.eks. oppe i fjellet. Med teleskoper på 4-6 tommer (10-15 cm), begynner den runde, diffuse flekken å løse seg opp i en masse enkeltstjerner. Men det er først i et teleskop på minst 12 tommers (30 cm) at kulehopen virkelig blir fantastisk. Da kan man nyte hundrevis av enkeltstjerner som glitrer mot en i øyestykket. Det er et syn man ikke glemmer så lett. Man blir aldri lei av å observerer denne juvelen på himmelen i et godt teleskop. Figuren til høyre viser M13, og er hentet fra http://www.seds.org/messier/

Kulehoper er en slags kuleformede minigalakser som det finnes noen hundre av i vår galakse, Melkeveien, og opptil noen tusen av i enkelte andre stjernesystemer (galakser).

De ligger temmelig jevnt fordelt i den såkalte haloen som omgir den diskosformede skiven som inneholder de fleste andre stjernene i Melkeveien som vist på figuren til venstre som er hentet et eller annet sted på Internett. Derfor ser vi de fleste av dem i retning av Melkeveiens sentrum i Skytten (Sagittarius), Skorpionen (Scorpius) og Slangebæreren (Ophiuchus).

Kulehopene ser ut til å inneholde alt fra noen hundre tusen stjerner til flere millioner stjerner fordelt på et område med diameter 100-200 lysår. De inneholder noen av de eldste stjernene i vår galakse. De eldste er datert til over 10 milliarder år. Dette vet vi ut fra plotting av stjernene i såkalte Hertzsprung-Russel diagram som vi skal komme tilbake til ved en senere anledning. Kulehopene mangler nesten helt blå kjempestjerner, som brenner ferdig og dør i løpet av bare noen millioner år, men de har mange røde superkjemper som i utgangspunktet var middels store stjerner som nå er i slutten av sine lange liv. Mange av disse ville skinne som enorme stjerner med lysstyrke fra Venus til fullmånen fra en klode midt inne i kulehopen. De nærmeste stjernene er typisk noen lysår unna hverandre (dobbeltstjerner synes av en eller annen grunn å være svært sjeldne i kulehoper). Himmelen ville derfor aldri være skikkelig mørk der, og eventuelle beboere ville ha store problemer med å observere noe som helst utenfor kulehopen både visuelt og på andre måter. De ville rett og slett oppfatte kulehopen som sitt univers. Se Corona nr. 3/2000 for en grundig artikkel om kulehoper

Kulehopen M92 er en mindre utgave av M13. Dens samlede lysstyrke er 6.1 mag. Du finner den ved å "hoppe" fra stjerne til stjerne oppover fra p Herculis øverst til venstre i Herkules-firkanten. Figuren foran kan brukes. En prismekikkert kan være til god hjelp. Ellers gjelder det samme for observasjon av denne kulehopen som for observasjon av M13, med det unntak at M92 på langt nær er så rik på stjerner som M13. Men den er allikevel en flott kulehop som det er god grunn til å lete opp uansett hvilket teleskop du bruker. M92 er vesentlig mer kompakt (mange stjerner mot sentrum av hopen, og færre ut mot kantene) enn M13. Dette er lett å se i middels store og store amatørteleskoper. Det vises også på figuren til høyre som viser M92, og er hentet fra http://www.seds.org/messier/ Dette bildet gir et falskt inntrykk av at M92 er klarere enn M13, men det er fordi forstørrelsen er større og at eksponeringstiden er lengre for bildet av M92.

Knapt 7o over og mot øst for M92 ligger en tredje kulehop – NGC 6229. Denne har lysstyrke på 9.6 mag. og er bare 4.5´(bueminutter) i utstrekning. Til sammenlikning er M92 11.2´ og M13 16.6´ i utstrekning. Men avstanden til NGC 6229 er hele 95 500 lysår mot "bare" 22 820 lysår for M13, slik at egentlig er NGC 6229 noe større enn M13. M92 er litt mindre enn begge disse (avstand 26 400 lysår).

Andre objekter
Det er ingen spesielt fine åpne hoper, gasståker, planetariske tåker eller galakser i Herkules som egner seg for oss hobbyastronomer uten helt store teleskoper.

__________________________________________