Den blå-hvite stjernen Spica (a Virginis, 0.98 mag.) er den klareste stjernen i Jomfruen. Den er himmelens 16. klareste stjerne. Dens lysstyrke er drøyt 2000 ganger solas lysstyrke, og avstanden er ca. 260 lysår. Spica er en tett spektroskopisk dobbeltstjerne med omløpstid på 4.01 døgn.

Etter Spica er det kun fem stjerner i Jomfruen med lysstyrke fra 2.74 mag. til 3.59 mag. Resten er svakere enn 4.0 mag. Jomfruen er altså ikke akkurat noe iøynefallende stjernebilde, men er allikevel ganske lett å identifisere pga. den karakteristiske Y-formen.

Porrima (g Virginis, 2.74 mag) er en av himmelens flotteste dobbeltstjerner bortsett fra når avstanden mellom de to stjernene er spesielt liten. Perioden er på 171 år, og avstanden varier fra 0.3" (1836 og 2007) til 6.2" (1920 og 2091). Avstanden er nå ca. 1.5" og raskt minkende. Det kreves derfor relativt store teleskop og gode forhold for å skille den nå. Snart er det kun mulig å skille de to stjernene med store kikkerter. Begge stjernene har lysstyrke ca. 3.5 mag. og er gulhvite. Systemet er ca. 39 lysår unna oss, og avstanden mellom stjernene er bare 3 Astronomiske Enheter = 450 millioner km når de er nærmest hverandre.

R Virginis (6.1-12.1 mag, Gj.snitt. periode = 145.63 døgn) er en Mira type variabel stjerne (se f.eks. beskrivelsen av R Andromedae på side 26 i Corona nr. 4/2002). Perioden er uvanlig kort til Mira stjerne å være. Stjernen kan følges i nesten halve perioden med en 7x50 prismekikkert, og i hele perioden med en 70-80 mm refraktor (linsekikkert) av god kvalitet hvis forholdene er perfekte. R Virginis er ca. 250 ganger sterkere i ekstreme maksimum enn i ekstreme minimum. Neste maksimum ventes å inntreffe i andre halvdel av mars 2003. Karter med sammenligningsstjerner fås fra TAF.

S Virginis (6.3-13.2 mag, Gj.snitt. periode = 375 døgn), U Virginis (7.4-13.5 mag, Gj.snitt. periode = 206.6 døgn), V Virginis (8.1-15.0 mag, Gj.snitt. periode = 250 døgn) og RS Virginis (7.0-14.6 mag, Gj.snitt. periode = 354 døgn) er eksempler på andre relativt klare Mira type variable stjerner i Jomfruen. Her trengs det minst et seks tommers eller større teleskop for å følge en bra del av perioden.

W Virginis (9.46-10.75 mag, Gj.snitt. periode = 17.2736 døgn) er en kefeide-lignende stjerne av W Virginis typen. Akkurat som klassiske Kefeider, så varierer disse på grunn av pulseringer i stjernenes ytre lag. Periodene er fra 0.8 til 35 døgn, og variasjonen i visuell lysstyrke er fra 0.3 til 1.2 mag for W Virginis stjerner. Lyskurvene for W Virginis stjerner med periode 3-10 døgn er vanskelige å skille fra klassiske Kefeider selv om de egentlig er en helt annen type objekter på et annet utviklingstrinn. Ved lengre perioder viser W Virginis stjernene ofte en mye flatere lyskurve enn de klassiske Kefeidene i tiden rett etter maksimum. De viser svært sterke emisjonslinjer fra hydrogen i de samme fasene av variasjonen hvor de klassiske Kefeidene viser emisjonslinjer fra dobbeltionisert kalsium samt fra hydrogen og kalium. W Virginis stjerner er svært gamle stjerner, og finnes ofte i kulehoper. Variasjonen til W Virginis gjentar seg eksakt likt i hver periode bortsett fra at perioden i de siste tiårene har økt med lengde som tilsvarer ca. 0.16 døgn på tusen år.

Jomfruen har ingen åpne stjernehoper, kulehoper (med unntak av NGC 5634 som har en beskjeden lysstyrke på 10 mag.) eller gasståker av interesse for hobbyastronomer. Derimot inneholder stjernebildet himmelens klareste kvasi-stellare objekt (kvasar), 3C 273, samt en mengde flotte galakser, spesielt i den berømte Coma Berenices/Virgo-hopen. Se f.eks. side 24-28 i Corona nr. 2/2002 for detaljer om galaksehoper.

Kvasaren 3C 273 er en såkalt aktiv galakse som sender ut ufattelige mengder energi, blant annet som synlig lys. I SkyMap Pro 6 er den oppført med en lysstyrke på 12.0 mag., mens andre kilder ofte angir den som litt sterkere enn 13. mag. Årsaken til avviket kan være at den varierer litt i lysstyrke. Den er uansett lett å se i 11 tommers (28cm) teleskopet oppe på TAF-observatoriet, og heller ikke umulig å se i gode teleskoper med åpning på minst 15-20cm. Avstanden til denne galaksen er på ca. 2 000 millioner lysår. Det er fantastisk at vi kan se så fjerne objekter med en såpass liten kikkert. Mange TAF medlemmer har sett 3C 273. De har da samtidig sett ca. 2 000 millioner år tilbake i tid. Mer om kvasarer i en egen artikkel i dette nummer av Corona.

I Burnham’s Celestial Handbook er det listet opp 217 galakser i Jomfruen med lysstyrke 13.5 mag. eller sterkere. De fleste av dem har lysstyrke mellom 11.5 og 13.0 mag, mens 31 stykker er klarere enn 11.5 mag. Nedenfor er en liste over de 21 galaksene som har lysstyrke 10.0 mag. eller sterkere i følge SkyMap Pro 6. Avstanden til galaksene i Virgohopen er ca. 60 millioner lysår.

E = Elliptisk galakse. De andre er ulike typer spiralgalakser.

M90 til venstre og M61 til høyre fra http://www.seds.org/messier/xtra/history/m-cat.html

Galakser har en viss utstrekning på himmelen. Derfor kan den totale lysstyrken i kolonnen "Mag." i tabellen på forrige side være et dårlig mål på hvor lett/vanskelig det er å finne galaksen i teleskopet. I så måte er overflatelysstyrken, som forteller hvor sterkt galaksen lyser pr. kvadratbueminutt på himmelen, ofte bedre egnet. En galakse med stor utstrekning kan jo være svak i teleskopet selv om den totale lysstyrken er stor.

Man bør helst ha et teleskop med åpning minst 6 tommer (15 cm) når galaksejakten i Jomfruen settes i gang. Dessuten er det viktig at observasjonsforholdene er gode inklusiv måneløs natt, og at øynene får den nødvendige tiden til å tilvende seg mørket. En forstørrelse på 30 til 50 ganger påstås å være gunstig for 6-8 tommers teleskop for å finne galaksene. Større forstørrelse brukes om ønskelig etter at de ulike galaksene er funnet. Det kan være greit å starte med M84 og M86 som bare står 17 bueminutter fra hverandre. Utover dette er det en stor fordel med litt tålmodighet når man leter etter galakser.

_______________________________________