Til verdens ende

Wim Wenders tar oss i Til verdens ende med på den endelige road movien. Det er eventyr, det er tegneserie, det er science fiction. Men det er alvor også. Wenders reiser spørsmålet: Hva skjer når vi beveger oss utenfor grensene for det vi kan forstå og fatte? Når vi eksperimenterer med deler av underbevisstheten som er helt grunnleggende for vår identitet? For Wenders virker det avgjørende spørsmålet å være om vi fremdeles er i stand til å skape våre egne bilder, i en framtid der tilværelsen fortoner seg som et kjempelerret.

Året er 1999, men verden er ikke så annerledes fra slik vi kjenner den. I hvert fall ikke i følelsenes univers. Vi møter Claire (Solveig Dommatin), en slags kvinnelig versjon av den franske tegneseriehelten og eventyreren Tintin. Under mystiske omstendigheter får hun et kort møte med Trevor McPhee (William Hurt), en dannet amerikaner i trench coat på flukt fra usynlige menn. Claire forelsker seg i McPhee, forlater sin forfatter-ektemann og hyrer en privatdetektiv á la Marlowe til å spore opp den flyktige amerikaneren. Til verdens ende tar oss med på en reise gjennom en rekke forskjellige land og krysser fire kontinenter, uten at vi som tilskuere får følelsen av å ha vært med på en reise, inneholdende road moviens viktige ingredienser som konfrontasjon og forandring. Det er først ved endestasjonen, i Australia, Wenders graver dypere ned i materien. Men da konfronteres vi til gjengjeld med problemstillinger som truer med å utviske hele vår menneskeskapte identitet.

Til verdens ende er en film som flørter med forskjellige genre, før den ender opp ved sitt egentlige mål. Det kan virke som om Wenders etter den mer seriøst eksistensielle Lidenskapens vinger har hatt behov for å bevege seg i retning en film der karakterer og plot heller mot det eventyrlige, uhøytidelig karikerte og tegneserieaktige. En film der personene handler mer etter tilfeldige impulser enn følelsesmessig forklarlige årsaker. Men det som starter opp som en romantisk kjærlighetshistorie og fortsetter som en pastisjaktig kriminalfortelling, ender til slutt opp som en sterk bevissthetens, minnets "road movie". Wim Wenders er en regissør som alltid har vært følsom og oppmerksom overfor bildets sterke iboende kraft, og i hans framtidsvisjon blir bilder projisert kontinuerlig og overalt. Det viser seg at grunnen til at McPhee blir forfulgt, er at han bærer på farens oppfinnelse - et apparat som kan overføre og visualisere en persons tanker og minner. Et apparat som kan få blinde til å "se", men som også kan gjøre menneskene til innadvendte "drømme junkies".

En visjon som i og med interessen for og utbredelsen av, "virtual reality", ikke ligger alt for langt unna i tid. Til verdens ende viser humanisten Wim Wenders som bildets venn og fiende. Når han selv alltid har forsøkt å fortelle historier gjennom bilder, har han ønsket å skape bilder som tilskueren selv skal ha muligheten til å dikte videre med. Nå vet ikke Wenders lenger om de samme bildene har troverdighet. På grunn av kommersialiseringen av bildet har han selv uttalt at han ser på bildet som en valutakurs det trengs en hel koffert av for å kjøpe et brød. Da blir det kanskje nødvendig å r trykke opp helt nye mynter - eller se seg om etter en ny valuta?

ys