Tystnaden

"When we imagine hell, we extend the worst we already have. Most of us in the Western world would envisage social chaos. Who but a Swede would have a nigthmare of body and mind totally irreconcilable, projected into a mileu dwindled to fewer than a dozen people who can`t talk to each other, with the sun setting at two p.m.?"

(Vernon Young: Cinema Borealis. Ingmar Bergman and the Swedish Ethos.)

Disse ord apropos Ingmar Bergmans film Tystnaden kan sies å sammenfatte det som ofte svært sjablonmessig anses være "typisk Bergmansk". Her finnes hovedingrediensene: det lutherske, for ikke å si puritanske draget ("body and mind totally irreconcilable"); isolasjonen og mangelen på kommunikasjon mellom mennesker ("people who can`t talk to each other"); og den almenne dysterheten ("the sun setting at two p.m."). Men disse ingredienser anser Young åpenbart ikke bare være "typisk Bergmanske" men også "typisk svenske": Hvem, spør han retorisk, om ikke en svenske skulle lage en film som Tystnaden.

Man kan stille spørsmålstegn ved denne noe overfladiske måten å karakterisere nasjonalitet, samt å tilnærme seg en film av en av verdens mest respekterte filmregissører. Utsagnet kan likevel sees som en litt humoristisk måte å nærme seg en meget alvorlig film på. Ensomhet og mangel på kommunikasjon er en tematikk som de aller fleste kunstnere på en eller annen måte har måttet forholdt seg til, men sjelden er denne problematikken blitt gitt et så radikalt og rent, nesten stilisert uttrykk som i Tystnaden. I en verden full av støy er kanskje noe av det viktigste en kunstner kan gjøre å fokusere på stillheten. Når denne blir så dyster som den gjør i Bergmans film, er det kanskje fordi det er nødvendig å vise fargen sort for å bevisstgjøre en tilstand som det moderne mennesket bærer med seg, men som det trenger kunstens ramme for å se?

Tystnaden ble i sin tid gjenstand for en intens sensurdebatt på grunn av noen erotiske scener som ble ansett for svært vovede. Selve filmen havnet noe i annen rekke, til tross for at den hører til en av Bergmans sterkeste og sorteste i sin skildring av menneskelig ensomhet og fornedring. Hovedpersonene er to søstre som ikke lengre har noe å si hverandre (Anna og Ester). Under en togreise gjør de og den ene kvinnens sønn opphold i en by i et ukjent østeuropeisk land. Språket er ubegripelig, byen virker okkupert, Ester er svært syk og ligger på hotelrommet, mens Anna passer på å forlyste seg erotisk. Til slutt reiser Anna og hennes sønn videre. Ester forlates for å dø.

red