Orlando

Filmen Orlando er et vellykket resultat av mange års arbeid. I fire år jobbet Sally Potter med å utvikle filmmanuset, som er basert på Virginia Woolfs roman med samme navn. Det å omarbeide Woolfs litterære verker til film regnes ikke for å være enkelt – mye på grunn av den såkalte "stream-of-consciousness"-teknikken, der tanker, følelser og assosiasjoner er gjengitt uten redigering (Noe som er ført til det ytterste i James Joyces "Ulysses".)

Fortellingen begynner i år 1600. Den unge aristokraten Orlando deltar ved en bankett hos dronning Elizabeth I, som blir svært betatt av ham. Hun hvisker ham i øret at han alltid må beholde sin uskyld og ungdom. Orlando lever i 400 år, uten å bli synlig fysisk eldre, skifter kjønn underveis, men forblir allikevel den samme.

I Orlando er det forståelsen for, og kanskje samhørigheten mellom, de maskuline og de feminine verdiene i ett og samme menneske som er vesentlig. Identifikasjonsbehovet tilfredsstilles hverken gjennom maskuline eller feminine egenskaper adskilt. Oppfatninger om kjønn kontrasterer ens egen opplevelse av seg selv som helt menneske.

Filmens forteller er Orlando, som henvender seg direkte til oss gjennom små blikk inn i kamera. Og vi skjønner godt hva Orlando tenker…

Filmen har en rytme og en bevegelse som gjør at den aldri blir stillestående. Dette er en film uten dødpunkter og overflødige kommentarer. Undertegnede opplevde Orlando som en film der humring ble en fremtredende kroppslig reaksjon.

Det må nevnes at Tilda Swinton (Edward II, Wittgenstein) innehar hovedrollen i Orlando. En skuespiller totalt fri for "hollywoodske" nykker og standardiserte uttrykk. En skuespiller hvis navn forbindes med begrepet høy kvalitet.

erf