Lost Highway

"A 21st Century Noir Horror Film. A graphic investigation into parallel identity crises. A world where time is dangerously out of control. A terrifying ride down the lost highway."

Slik lyder de første setningene i manuset til Lost Highway, hvor David Lynch selv summerer opp sine intensjoner med den første filmen han har laget på fire år, intensjoner som hos de fleste andre ville ha virket som tegn på et oppblåst ego, blir siden de stammer fra Lynch, rammeverket på et dypdykk ned i den menneskelige psykens mysterier. Etter 20 år med David Lynch-filmer burde det ikke overraske noen at skuespillerne er velvalgte, at bildene er suggererende og at musikken voldtar resten av sansespekteret. Det som derimot bør gi en aha-opplevelse er hvor ekstremt mye mer "film" dette er enn hva som ellers presteres på 90-tallet.

Diskusjonen omkring hva film er går høyt i kjølvannet av 100-års-jubileet, og etter manges mening er filmen fremdeles i sin barndom. Bare i svært få tilfeller blir mulighetene som filmens egenart tilbyr i stil, innhold, fortellerteknikk og visuell antirealisme, utforsket i særlig grad. Siden så få regissører/produsenter våger å bevege seg utenfor det som har blitt definert som salgbar film, blir publikums forventinger i tilsvarende grad formet etter hva kinoene vanligvis setter opp. Derfor skiller også Lost Highway seg ut i så stor grad, den dropper de vanlige naturlover, hopper bukk over kausaliteten, men beholder de menneskelige følelsers uforståelige lover. Dermed kan vi som tilskuere til en viss grad følge og forstå karakterenes reaksjoner og handlinger, men vi er like uforstående til den verden de lever i som de selv. Lynch velger å bare gi oss deler av den informasjon vi trenger for å se logikken i den verden han skaper, men han gir oss nok til å frykte den.

krj