Døden i Venedig

Gustav Von Aschenbach er komponist. Han dyrker den klare logikken og forsøker å bygge opp et strengt musikalsk system i sine komposisjoner, Sin ungdoms romantiske idealer og stormende følelser er forvandlet til nøktern vitenskap. Møtet med Venezia, en by som langsomt råtner og synker i havet, blir et vendepunkt for den middelaldrende kunstneren. Sterke konflikter fra fortiden stiger på ny mot overflaten.

Premisset for Døden i Venedig er at Aschenbach sin avantgardistiske kunst bringer ham på kollisjonskurs med den offentlige mening. Framføringen av verkene hans ender ofte i skandale. Oppstyret går ham tilslutt på nervene. Aschenbach føler at han trenger en ferie Fra Alpenes klare fjellluft drar han til det fuktige pestbefengte Venezia. Men Aschenbach trives ikke, han er rastløs. Avreisedatoen nærmer seg. Og så, på siste dag på hotellet, får han en åpenbaring. Den unge gutten Tadzio sender ham et gåtefullt smil. Noen fascineres av Mona Lisa, andre finner sitt livs mysterium i en tolv år gammel gutt fra en polsk adelsfamilie. Det tilfeldige møtet blir skjebnesvangert for Aschenbach og hans fornuftsbaserte livsfilosofi raser sammen som et korthus.

Thomas Mann skrev sin novelle om forfatteren Gustav Von Aschenbach i 1911-12. Han bygde hovedsakelig skildringen på opplysninger om komponisten Gustav Mahler som døde i 1911. Paralelliteten mellom de to personene har vært godt kjent, men regissøren Luchino Visconti bygger den ut ytterligere. I filmen blir forfatteren til komponist. Viscionti bruker itillegg adagio-satsen fra Mahlers femte symfoni som filmens tema, og fletter notater fra Mahlers dagbøker inn som flashbacks i Aschenbachs historie, blant annet en diskusjon mellom Mahler og Schønberg. Ellers har Visconti i stor grad vært tro mot Mahlers tekst. Bildene er bygget opp i detalj slik Mann beskrev dem.

Regissøren Luchino Visconti (1906-76) debuterte som regissør i 1943 med Ossesione, en film bygget på James M. Cains bok "Postmannen ringer alltid to ganger", og som foregrep den neorealistiske fortellerstil. Visconti har senere filmatisert flere romaner og noveller, foruten Døden i Venedig er Leoparden kanskje den mest kjente.

red.