Reservoir Dogs

Noen få ganger vakler du ut av kinosalen, fullstendig utkjørt, mens det eneste du kan gjøre er å dra hjem og vri deg opp som en brukt skurefille. Personlig har jeg opplevd det med tre filmer, Kjærlighetens matadorer, Dead Ringers og Santa Sangre. De fleste andre beskriver en slik følelse etter drøyt en og en halv time med De hensynsløse. Kanskje jeg har blitt for kynisk etter 20 år med intens filmseing, men det er forsåvidt mitt problem. Jeg har en mistanke om at reaksjonen min bunner i et visuelt overkill fra regissør Tarantino, hvor han regelrett pøser på med blod og råskap. Men, og det men'et er stort, han er klar over hva han gjør. Under en av de aller gufneste scenene får til og med kamera nok og snur seg vekk. Dette, sammen med et par andre detaljer, føler jeg er med på å transformere volden, fra å være et mål i seg selv, til å bli et virkemiddel i et fortettet kammerspill mellom en gruppe menn i en presset situasjon.

Det er noe teatralsk over De hensynsløse. Karakterene interagerer ikke så mye som de spiller mot hverandre og replikkene avleveres med patos. I tillegg er temaet det klassiske av de klassiske; forræderi og død. Filmen forteller om en gruppe menn som er kommet sammen for å utføre et bankran. De kjenner ikke hverandre fra før, og har heller ikke tenkt å ha noe med hverandre å gjøre etter ranet. Når vi møter dem har ranet allerede gått galt og en av dem er i ferd med å forblø. Vi følger mennene, som har blitt separert under ranet, tilbake til det avtalte skjulestedet, hvor jakten på en eventuell politityster, som en mulig forklaring på at det gikk galt starter. Mennene, innestengt i en stor lagerhall sitter mer eller mindre i hvert sitt hjørne og skuler på hverandre, ingen kan stole på andre enn seg selv. Denne intense, først psykologiske, så fysiske krigen avbrytes av kortere eller lengre flashbacks hvor opptakten til ranet og bakgrunnen til aktørene rulles opp. Når stemningen har nådd kokepunktet utløses orkanen selvsagt av utenforstående aktører som brister den skjøre boblen mennene lever i.

Kort sagt er De hensynsløse et brøl av en film, et brøl som vandrer fra å være en ulmende brumming til å bli et buldrende krigshyl, presset ut av struper i dødsøyeblikket.

jok