Idiotene

Lars von Triers Idiotene åpner på samme måte som Thomas Vinterbergs Festen med et "sertifikat" som viser at filmen er laget i henhold til Dogme 95-reglene som von Trier og Vinterberg formulerte og underskrev sammen med Kristian Levring og Søren Krag Jakobsen, som også har laget sine respektive dogmefilmer The King is Alive og Mifunes siste sang.

Idiotenes godkjenningsstempel er datert 1. april 1998. Til tross for datoen er ikke Idiotene noen spøk, selv om enkelte kritikere og synsere helst vil betrakte filmen som en sådan. Idiotene har av ymse grunner møtt mye motstand, og det har blitt fokusert på ting som mer eller mindre er ubetydeligheter, til tross for at filmen har så åpenbare kvaliteter at disse ikke kan ses bort fra.

Denne filmen er først og fremst skuespillernes film, hvilket også er en av hovedtankene bak dogmeprosjektet. Regissøren trekker seg tilbake fra instruksjonen for å la skuespillerne gjøre det de gjør, mens han får muligheten til å komme svært nær aktørene gjennom bruken av lett og enkelt opptaksutstyr. Hele ensemblet spiller fantastisk i Idiotene, slik skuespillerne i Festen også gjør det.

I Idiotene møter vi en gruppe voksne mennesker som søker å distansere seg fra, og opponere mot, det borgerlige samfunnet de selv egentlig er en del av. Med base i en stor villa har disse folkene som prosjekt å spille mentalt tilbakestående i møte med vanlige borgere. De oppfører seg nærmest som en religiøs kult, under ledelse av den dominerende Stoffer. Han snakker om å finne sin indre idiot, og at idiotene er framtidas mennesker. Gjengens framferd fører unektelig til at filmen inneholder en del morsomheter, men i det store og hele beveger Idiotene seg på et høyere og atskillig mer komplekst plan en en komedie gjør.

Det som driver om ikke hele gruppen, men enkelte av medlemmene, er muligheten til provokasjon, til å møte motstand fra borgerskapet. Dermed blir et av de mest opprivende øyeblikk i filmen, og for Stoffer det største nederlaget, når et av medlemmene, Josephine, blir hentet fra villaen av sin far. Stoffer er svært opptatt av å forklare hva gruppen er ute etter å oppnå, men faren er overhodet ikke interessert. Det verste for provokatørene er å møte noen som ikke lar seg provosere.

Lars von Trier er også ute etter å provosere, og for veldig mange har han klart det igjen med Idiotene. Som vanlig er det beste imidlertid å drite i alt som er skrevet og sagt om filmen og heller gjøre seg opp sin egen mening. Så kan jeg til slutt prøve å provosere litt med å påstå at Idiotene er langt bedre enn Vinterbergs Festen....

sis